Test av kinesisk takeaway: Godt og blandet, søtt, salt og syrlig

Når du blir skikkelig skuffet, så er det deilig å spise litt ekstra god mat. Noe med mye saus, litt ekstra raffinerte karbohydrater og myke proteiner. Jeg sverger til det som mange oppfatter som den originale «ta med-maten»: Kinamat. 

Siden den første kinarestauranten åpnet på Bislet i 1968, noen år før paprikaen ankom landet, har det dukket opp en kinarestaurant i alle tettsteder over hele landet.

Are Kalvø skrev i 2007 boken «Våre venner kineserane» om alle de 158 kinesiske restaurantene rundt om i det ganske land. Det har ikke blitt færre med årene. De aller fleste har tilpasset maten til vår gane. Nå, mange år etter, har våre smaksløker utviklet seg og vi kan alle spørre pent om den andre menyen. Den maten de spiser, kan vi heller få den? 

I Oslo er det ikke langt mellom kvalitetskinamat. Jeg har prøvd tre tilbydere.

Kinabolle holder til på Grønland, men de har også en liten bod på Vippa. Menyen er fristende med både med kjøtt og vegetar. Styrken er passe, men du kan be om å få det sterkere hvis du er av den typen. Lokalene er enkle, men maten er dyp og kompleks. De pannestekte dumplingene har en god smak og det nærmest spruter når du tygger. Disse dumplingene er det lurt å bestille dobbel porsjon av. Spareribsen kommer lett av beinet, men mangler litt på smak. Spicy numbing pot er en varm og het gryte med tofu og grønnsaker. Det slukes og slafses. Den marinerte tofuen er silkemyk under den friterte skorpen. 

Dinner er for mange en gammel kjenning. Stedet har lenge vært ansett som ett av de beste på kinesisk matlaging i Oslo.

Maten vi får med hjem skuffer heller ikke. Hos Dinner kan vi velge i seks styrkegrader, der den sterkeste er skikkelig sterk. Dampede dumplings med reker og svinekjøtt, er saftige og gode dyppes i en søtlig saus. Gong Bao Kylling er en skikkelig sterk og deilig gryte med kylling. Det snufses og svettes, og hele retten føles som en eliksir mot januardepresjon. Men den mangler den finessen en virkelig god Gong Bao kan ha. Det blir for mange smaker i en gryte. Tofu pot er akkurat så søt, het og bitter som en vegetargryte skal være.

Jyun er et fancy vestkantsted som er kjent for instagramvennlige kaker, og fin innpakning på «ta med-maten». Svarte, avlange bokser er stablet i en raff og isolert engangsveske. Slik holder maten seg varm helt hjem. 

De friterte dumplingsen med kjøtt, grønnsaker og sopp er knasende sprø og gode. Spicy biff er det beste fra Jyun. Det fløyelsmyke kjøttet gir god tyggemotstand og luller meg inn i drømmen om en bedre verden, akkurat slik mat skal gjøre. Her er det krydder, smak og glede nok til å ta meg gjennom den siste uken av januar.

Gong Baoen er sterk, og svetteperlene pipler frem i panna. Men, her er det mer saus enn det er noe annet. Det blir nesten bare søt saus og paprika. Den friterte auberginen kommer i en dyp svart saus. Kinesisk matlaging gjør ting med aubergine som gjør det ikke bare spiselig, det gjør grønnsaken mer attraktiv enn kjøtt. Sausen er litt søt, men heten i chilien er med på å balansere det hele. 

Siden vi ikke får opplevd fremmede steder på en god stund, kan du oppleve noen fremmede og uvante smaker. Det er nesten som en reise i seg selv. Lukk øya og la deg transportere bort til støyende storbyer. Eller la være, spis og se en god film. Slik man gjerne gjør når man spiser kinamat, rett fra boksen. 

I fjor startet en kampanje for å fjerne uttrykket «kinesisk restaurantsyndrom» fra ordboken Merriam-webster. Under definisjon står det – Svimmelhet og uvelhet fremkalt av smaksforsterkere, ofte opplevd på kinesiske restauranter. Det kinesiske restaurantsyndromet har ingen rot i virkeligheten og er et rent rasistisk uttrykk basert på gamle løgner. Det er ikke mulig å etterprøve i forsøk.

Du blir ikke syk av MSG, det som på norsk heter Glutamat. Glutamat er en smaksforsterker som finnes i brystmelk og parmesan. Det er et salt som brukes mye i ferdigmatindustrien for å få maten til å smake litt mer enn lite.

Så ikke vær redd. For hverken glutamat eller kinarestaurant. Men spør om den andre menyen.