Anmeldelse av «Dinner in the sky»: Høyt henger de...

2000-tallets luftigste måltids-opplevelse er nå i Norge. Men er et måltid bedre 50 meter opp i lufta? Eller smaker maten mindre jo høyere du kommer?

Kort fortalt er «Dinner in the sky» en tur i en heisekran forkledd som en overdådig lunsj eller middag. Denne turen femti meter opp på en restaurantplattform, har ikke så veldig mye med maten å gjøre. Det er en attraksjon som hadde glidd rett inn i Kongeparken, det er en slags voksenkarusell med mat på toppen.

Opplevelsen starter i et hvitt utleietelt. Vi får et knøttlite glass champagne i hånden mens vi venter på vår tilviste plass. Spillelista er akkurat passe Klem-FM og tvinger på oss en øreorm som starter en nesten umerkelig indre nynning og som snart kommer ut som full sang når vi kommer til refrenget. 

Etter halvannet år uten en sommerfest, eller et eneste julebord, er det nesten så jeg har savnet de hvite teltene og magentafargene som stråler ut av ledlamper langs veggen. Jeg har nesten savnet spillelisten som har vært den samme siden tidlig 2000-tallet. Jeg har til og med nesten savnet de små event-vennlige glassene, de glassene der en bitte liten mengde champagne ser mer ut enn det er.

For 1890 kroner får du en timeslang lunsj i luften sammen med 31 andre. En to-retters meny med tre glass vin gjør dette til Norges dyreste og høyeste lunsj.

Men, dette er ikke en lunsj, det er en opplevelse. Det er i hvert fall hva de selv sier på internett.

Vi blir ledet ut til bordet der stoler med belter er klare. Ferdig fastspent starter opplevelsen. En ferdiginnspilt stemme roper på amerikansk vis ut høydepunktene fra denne løfteplattformens reise rundt kloden. Gjennom femten år har den hengt over storbyer, kløfter og andre severdigheter. Det er nå det skal skje, vi skal snart heises opp for å spise. Det flygende kjøkkenet har skinner i taket der sikkerhetstauet til kokkene sitter fast. Det hele fremstår veldig trygt. 

Som seg hør og bør har vi en svensk sikkerhetsansvarlig, han instruerer oss i hva som skal skje og hvordan vi skal oppføre oss hvis høyden blir for påtrengende. Han er hyggelig, flink og effektiv, og ikke lenge etter starter nedtellingen til oppheisingen. Nå kommer led-skjermen virkelig til sin rett. De har installert godt med høyttalere også. Dette skal bygge opp stemningen slik at vi alle kollektivt spruter ut i et slags felles rop når vi når toppen.

Du forstår at dette trolig er en nachspiel-idé tenkt ut av menn mellom drinker sent på kvelden. Det er noe med menn, høyder og erobring. 

Musikken, av typen du hører på tv foran europamesterskap i fotball, øker i intensitet og det buldrer i stolen. Det telles ned fra ti før den store heisekranen begynner å heise oss opp i et rolig tempo. Det tar ikke lang tid før musikken er plagsom, men da er vi heldigvis på toppen.

I Norge henger man over festningsverk. Det er fint nok, vi hang over Kongsvinger, med utsikt over byen. Kongsvinger ser mer koselig enn imponerende ut fra oven. Festningen var på andre siden, så den så vi ikke så mye til der vi satt.  På toppen skjelver min bordkavaler, fotografen, han liker ikke lenger høyder. Bildene blir uskarpe.

Den første serveringen er to tygg, en puffet urkornspute fylt med andelever-parfait, den andre en krustade med snøkrabbe. De to tyggene mangler balanse og sprut. Det er lite smak, lite syre og lite som gjør opplevelsen til noe større. Det føles som dette kunne vært på sommerfesten til Oslo liftutleie.

Sikkerhetsjefen tar til mikrofonen. Han har glemt tallerkener til hovedretten. Vi får en ekstra tur opp og ned. Gjestene ler. Vitser om manglende toalett og kreative løsninger 50 meter opp i lufta har allerede blitt gamle, men servitørene smiler og ler, profesjonelle som de er.

På vei opp igjen, denne gang med tallerkener, droppes musikken. Det er like greit, for stemningen er god, og raskt er vi på topp igjen. 

Kokkene setter i gang så fort heisen er på vei opp. De bruker rapsolje. En olje som har en fryktelig lukt, og som i tillegg er drepen for insektene. Hvorfor denne brukes på kjøkken er for meg uforståelig.

En Langhe nebbiolo blir skjenket i glassene. Den skal holde selskap med kylling med morkler og asparges. Aspargessesongen er på hell. Også på Hvasser. Her har de i tillegg fått så mye varmebehandling at de går i oppløsning på gaffelen. Morkel er en herlig vårsopp som tilfører masse smak, selv om soppen ikke heller holder formen. Kyllingen er kald. Min kylling har ikke fått seg en tur i pannen, og med tanke på oljen er jeg nesten takknemlig. Men skinnet er mykt, fett og grått.

En pommes Anna gjør alt litt bedre, selv om potetene er lubne og tykt skårne. Selv det smaker lite. Maten er av typen som ingen kan elske og ingen misliker. Det er grått og kjedelig i smak og konsistens. Den kler ikke den spektakulære, eller heller kanskje flotte, utsikten over Kongsvinger. 

Jordbær- og rabarbraterte avslutter måltidet. Sammen med en forglemmelig moscato får vi nyklassikeren melkeis med champagnesabayaonne over terten. Desserten er forsommerlig og søt. Vinen er søtere, og har hint av banan. 

De store høyttalerne spruter igjen ut lyd, det annonseres at opplevelsen snart er over og turen ned skal starte. Først må vi gi en applaus til servitører og sikkerhetsfolkene, sier stemmen. Og stjernekokkene. Det er raust. Selv om Kreativ catering er fryktelig gode på catering, er det et godt stykke unna stjernenivå.

«Dinner in the sky» er en idé som fremstår som den beste sent på natten, men som blekner i gjennomføringen. At man kler en heistur inn i en pakke som handler om en flott middag forteller mye om hvordan måltidet har endret sin anseelse og blitt til en attraksjon mange reiser langt for å oppleve.

«Dinner in the sky» er ingen god lunsj, og det koster. Men den er luftig, og du har nok aldri sett Kongsvinger, Fredrikstad, Halden eller Stavern fra fugleperspektiv før. Endelig kan jeg skrive at måltidet var en reise og opplevelse helt uten å rødme litt bak tastaturet.

For det var jo en reise. En reise 50 meter rett opp i lufta over et festningsverk som aldri helt fikk utført sin oppgave. For Karl den 12. kom aldri til Kongsvinger, han ble skutt i Halden. 

Terningkast 3 for maten, men som totalopplevelse så lander vi på jorda igjen til et terningkast 4.