Gamle Raadhus: Julekos som koster

Holder det med munter service, når julebordmaten er mer korrekt enn utsøkt?

Julebord er tradisjon mer enn smaksopplevelse. Det er godt selskap og de gode historiene. Det er ikke tiden for de dype samtaler eller for nitid refleksjon over matens nyanser. Samtidig er det oftest restaurantens travleste tid. Gjerne kaotisk i stedet for hektisk.

For kokken handler julebordet om effektivitet og nøyaktig planlegging. På Gamle Raadhus ved Christiania torg i Oslo har de både planlagt og øvd.

Det er noe eget ved å nyte sin lutefisk i ærverdige lokaler som dette. Her hvor tiden har stått stille på veggene, i interiøret og på tallerkenene.

Jeg har aldri spist på Gamle Raadhus før, så det kan tenkes at de resten av året serverer de mest innovative og kreative retter. Men jeg tviler på det.

Rommet er best egnet til tradisjoner, med sitt tunge møblement og burgunderrøde teppe med Christian den fjerdes insignia vevet inn i mønsteret. Signerte plakater fra celebre gjester, som henger på vei til toalettet, er det mest moderne i lokalet. De er fra 70-tallet.

Så er det vel godt at menyen er minst like gammel. Skjønt vi får aldri sett noen fysisk meny.

«Lutefisk, gutter?» lyder det fra vår muntre svenske servitør.

Det viser seg at de heldigvis har mer å by på. Og som vaskeekte vestlending må jeg jo se hva østlendingene har gjort med kulturarven pinnekjøttet.

Der finnes forretter også, men det er ingen gjester som bryr seg. Hverken ved vårt eller andre bord. Da bør det i alle fall være effektivt.

Denne søken etter effektiviteten gjør at både lutefisk og pinnekjøtt legges på store fat som servitørene bærer ut, for siden å fordele dem på varme tallerkener som etter hvert dukker opp på bordet foran oss. Alt annet blir servert ved siden av eller «à part», som det heter på fagspråket.

Det er nok veldig effektivt for kokkene. Ikke fullt så effektivt for servitørene og ikke spesielt sexy.

Utvalget er godt nok, med ertestuing, bacon og sennep til lutefisken, og med kålrotstuing og ribbefett til pinnekjøttet. Men heller ikke utvalget er spesielt lokkende. Vi har fått mer å velge i til lutefisken andre steder.

Maten i seg selv er velgjort. Det er ingenting å utsette på kjøkkenets tekniske nivå. Lutefisken er fast og fin, akkurat passelig salt med kun et hint i bakgrunnen av lutens karakteristiske smak. Ertestuingen er også fint balansert, om en litt tørr for min personlige smak.

Den grove pølsen som blir servert med pinnekjøttet er også passelig grov, men smaker litt lite får og står noe tilbake å ønske for en røkt vossakorv fra øverste hylle.

Jeg har ingen tvil om at disse kokkene får til det de setter seg fore. Kanskje det beste håndverket ser vi i créme brûlée’en fra dessertmenyen. Lokket med brent sukker er nøyaktig så tynt at det knaser godt mellom tennene uten å bli vanskelig å bryte gjennom med skjeen. Selve kremen er silkemyk og uten et eneste tegn til uforsiktig bruk av varme.

Heller ikke den særs vellagede desserten er spesielt sexy. Til 145 kroner kunne kjøkkenet unnet på seg mer og kanskje en dyrere vanilje og gjerne droppet mer melk til fordel for fløte.

Den største skuffelsen ligger i det som faktisk mangler på menyen. Jeg kan finne meg i at créme brûlée nok er et populært valg, og at mange sikkert liker sjokolademousse. Men en julebordmeny i disse omgivelser uten det snev av verneverdig multekrem med krumkaker eller den mindre fasjonable riskrem med rød saus er en gåte for meg.

Det er en grov forglemmelse, og i seg selv helt på grensen til å få meg til å velge et annet sted.

Alt i alt er opplevelsen på Gamle Raadhus likevel bra nok. Både kjøkkensjef og eier har imponerende meritter, og det faglige står følgelig fjellstøtt. En torsdag tidlig i november er begge bordsetninger smekkfulle, så det er åpenbart at Gamle Raadhus lokker. Stemningen er også god, og lokalet fylles av de samme røverhistorier som i fjor.

Jeg skulle bare ønske meg mer. Dersom kokkene hadde lagt opp maten på tallerken selv, ville det nok sett mer innbydende ut. Eller kanskje jeg bare ønsker meg for mye til jul.

Muligens det er prisen som gjør det? Prisen er sikkert like hysterisk flere steder nå i julebordsesongen. Men 475 kroner for lutefisk som har en kilopris på rundt femtilappen, er uforskammet dyrt, uansett hva markedsprisen er og hvor mange ganger du blir servert.