Restaurantanmeldelse av The Thief's Foodbar: Ustødig i høyden

Foodbar på The Thief har begitt seg ut på en kulinarisk reise de ikke helt behersker.

Når solen titter frem i Oslo finnes det knapt et bedre sted å innta sitt måltid enn på The Thiefs Foodbar, som på sommeren flytter opp på hotellets takterrasse. Slik har det riktignok ikke alltid vært. Ved mitt første besøk for tre år siden ble vi sittende i den skyggelagte bakgården ved restauranten. Året etter ble det hele flyttet opp på taket, hvor det fremsto halvferdig og føltes mer som en krysning mellom et utested og et møterom med utsikt. Maten har heldigvis hele tiden vært svært god.

I dag er stemningen en helt annen. Oslos dypblå himmel omsvøper oss i det vi stiger ut på taket. Utsikten er strengt tatt ikke fantastisk. Det er for mange bygg rundt til at vi får øye på skjærgården som ligger like bortenfor, og enorme cruiseskip blokker for Akershus festning. Men det er likevel noe helt eget å nyte sitt måltid ved ett av stedets mange småbord her på byens tak, omgitt av lyse puter og grønne planter. Det er en ro og eksklusivitet her oppe som stedene i vannkanten nedenfor mangler. Loungemusikken fra baren på andre siden av taket høres svakt over høyttaleranlegget, men det er ikke lenger noen tvil om at Foodbar er et spisested.

Menyen er delt inn i snacks, forretter, hovedretter hvor tilbehør velges ved siden av, og desserter med en knapp håndfull av hver. Men om utvalget tidligere var preget av kjøkkensjef Johan Laursen sin solide bakgrunn i det ny-nordiske kjøkken (med sin sylting og røyking av lokale råvarer), er det nå mange retter som åpenbart henter sin inspirasjon fra det sørlige Middelhavet. Der man før fant retter som egg med ramsløk fra Nesodden og lardo fra Svartskog, finner man nå entrecôte fra den berømte slakteren Txogitxu i Spanias San Sebastian-region. Den serveres med margbein og den nordafrikansk kryddermiksen ras-el-hanout.

Innimellom kan det se ut som om kjøkkenet er komfortabelt med nye smaker og teknikker. Nakkestykket av spansk svartfotgris med det italienske tilbehøret gremolata, laget av finhakket bladpersille, hvitløk og sitronskall og servert med en halv grillet sitron, er spesielt vellykket. Kjøttet er fullt av rik fedme og tilberedt på veldig høy varme, slik at det har beholdt sin naturlige saftighet.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Gremolata-en smaker kraftig av både hvitløk og sitron og gir retten et ekstra løft. Den grillede sitronen har også sin misjon, for først når jeg klemmer denne over retten får helheten den syrligheten den trenger. En ceviche av kamskjell med syltet ingefær og marinert sommergrønt til 175 kroner er mer usikkert. Det er ingenting på min tallerken som er sommergrønt. Riktignok gir tynne strimler av gulrot retten en tyggemotstand som den ellers ville manglet. Men smaksmessig blir det stående og vippe mellom ytterlighetene, med sterk ingefær og søtlig marinade. Som en følge blir det delikate kamskjellet kamuflert i en uforskammet kostbar rett som aldri finner balansepunktet.

Karriglasert oksebibringe er mør og velgrillet uten at den imponerer. Det er for lite av glasuren som også er overraskende reservert på smak. Det mangler punch og karrien dekker bare til den underliggende mektige kjøttsmaken. Dermed oppleves retten både tørr og unødig smakløs.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Snøkrabbe med smørstekt brioche og svensk prästost er den av kveldens retter som ligger nærmest det ny-nordiske kjøkken. Så er det da også kveldens aller beste. Dette er smaker som mange vil kjenne igjen her hjemme, og i en enkel presentasjon er retten lett og forstå. Nå er kanskje ost til skalldyr i overkant modig, men det fungerer på et underlig vis. Den havsalte krabben blander seg nydelig sammen med smørbrødets søtlige fedme, før prästosten legger til et lag med mer av det samme. Det er en fundamentalt bunnsolid rett som hadde stått seg like godt uten osten.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Nå vet jeg ikke hva som ligger bak kjøkkenets vridning mot det sørlige middelhavet. Det er klart at denne typen mat passer godt i solen med loungemusikk i bakgrunnen, slik vi kjenner den fra både Marbella og andre fjonge steder i Syden. Men det føles som om kokkene ikke er helt fortrolig med det de serverer. Hva var det egentlig som var galt med den solide maten de serverte her tidligere? Det var jo kun småpirk som gjorde at jeg holdt absolutt beste karakter tilbake ved forrige besøk. Nå har maten problemer med å holde følge med de nye flotte omgivelsene.

Usikker på hvor du vil spise i helgen? Sjekk vår matguide til Oslo her.