Restaurantanmeldelse av Godt innafor: Ikke innafor

Kanskje det er godt innafor, men det er ikke godt nok.

Mares var en berikelse for restaurantmiljøet i Oslo vest i så godt som tyve år. Først som modig utfordrer til byens etablerte gourmetrestauranter lenger opp i Frognerveien og i senere år som utmerket nabolagsrestaurant med fiskedisk her i bunnen av Skovveien. Nå slipper nye krefter til med Godt Innafor.

Allerede utenfor aner jeg konturene av et sted som har vanskeligheter med å definere en posisjon og identitet. Godt Innafor har to innganger, men de har ulik profil og logo. Det er ikke markant slik det vel burde vært hvis man ønsket at baren og restauranten skulle oppfattes som ulike enheter. Det fremstår snarere uklart og mer tilfeldig enn gjennomtenkt.

Lokalet som helhet har de samme utfordringene. De franske bistrostolene er nye siden sist jeg spiste i dette lokalet, men likevel er det flere elementer som kommoder og annet møblement som henger igjen etter forrige konsept. Det eneste som er tydelig med innredningen er at dette ikke lenger er Mares. Noen egen og enhetlig stemning har man ikke lykkes med å skape.

Vår blide og muntre servitør forteller at menyen er noe avkortet nå om sommeren. Den er en underlig blanding av ti ulike retter i varierende størrelse. Med like mange klassiske franske retter som chèvresalat med valnøtter og honning, som amerikanske favoritter som St. Louis style ribs med coleslaw og maiskolbe, er det nesten som man kan mistenke at to ulike kokker som ikke snakker sammen har satt opp hver sin halvdel av menyen. Det er som om en fransk bistro deler lokaler og meny med en amerikansk smokeshack.

Nå er det nok kun én kokk som setter opp menyen og jeg vet ikke hvorfor han ikke klarer å peke seg ut én kulinarisk retning og holde seg til den. Men hvis han skulle klare å bestemme seg, burde han holde seg til de franske rettene, for det er dem han behersker best.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Konfiterte andelår med puylinseragu og rødvinsaus er nemlig måltidets suverent beste rett. Det er en rustikk og grov fransk bonderett som visuelt nyter godt av en delt og litt overkokt asparges i frisk grønnfarge og en like fargerik basilikumkvast. Andekjøttet lar seg lett strimle uten at det har gått på bekostning av saftigheten. Kjøttet er salt slik en confit gjerne er, men puylinsene har et fyldig register av smaksnyanser som harmonerer fint med helheten.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

En brisket-burger er svakere. Tykke skiver av fremre del av oksebrystet serveres i et hamburgerbrød med coleslaw og rikelige mengder salat. Dessverre er kjøttet tørt og overstekt. Jeg forventet en røykfylt og smaksrik variant, men denne er trukket i ovnen i en ølbasert marinade på lav temperatur over lang tid og slett ikke røykt i det hele tatt. Det er muligens min egen feil at jeg automatisk tenker på amerikansk BBQ og «low and slow»-røyking over natten når jeg hører at brisket, altså bringe, står på menyen. Likevel fastholder jeg at tørrstekt storfekjøtt alltid er skuffende uansett hvor på kua det er hentet fra og uansett hvordan det er tilberedt. Det at denne erkeamerikanske retten serveres med franske småpoteter bare forsterker inntrykket av mangelen på enhetlig profil.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Kveldens skuffelse er likevel en halloumi-burger. Den er riktignok tilstrekkelig varmebehandlet slik at vi slipper den ubehagelige teksturen av rå halloumiost. Presentasjonen er lik den andre burgeren, med mye salat og to store stykker syltet agurk ved siden av. Osten i seg selv er salt og toppet med syltet rødløk. Den trenger en smaksmessig kontrast for å balansere retten. Men de to syltede elementene blir for dominerende. At min halloumiost blir servert med nygrillet plastemballasje fortsatt sittende på, er nok et uhell. Når jeg kommenterer at jeg ikke klarer å spise opp all plasten beklager den omgjengelige svenske servitøren på både kjøkkenets og egne vegne. Vi får sågar en dessert gratis som plaster på såret. Burgeren med grillet plast får vi derimot betale for.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Godt Innafor har flinke folk både i servering og på kjøkken. Lokalet fremstår som oppdatert med dugnadsånd uten en visjon for interiøret, og menyen er et uforklarlig sammensurium av franske og amerikanske retter. Likevel viser andelårconfit-en at kokken både forstår og behersker det å komponere en helhetlig og smaksmessig balansert rett. Kveldens servitør leser sine gjester godt og møter dem i deres komfortsone. Det oppleves allikevel dessverre som om begge tar for lett på oppgaven. Det er slett ikke innafor.