Restaurantanmeldelse av Basso Social: Store ord, men for små smaker

Basso Social lover den perfekte matopplevelsen. Til det har de et stykke igjen.

«Velkommen til social dining hos Basso Social, hvor den perfekte matopplevelsen blir gitt ved å nyte et måltid sammen!»

For en tid tilbake var det skrivefeil som var det mest skjemmende på en restaurantmeny. Nå er det reklamespråket som har tatt over.

Men det er greit å skryte seg selv opp, jeg forstår behovet for å gjøre seg fin for folk og stå ut som det beste alternativet i den store jungelen av spisesteder i storbyen.

Basso Social er en restaurant fra danskene bak Köd. Det er et forsøk på å fusjonere det velkjente italienske kjøkken med det nye nordiske. Den italienske tradisjon og sesongfokus møter de nordiske ingrediensene.

Lokalet er mørkt som en nattklubb. Det er mørkt treverk og noe som kan minne om vinranker mellom sofaene. Det er plysj og puter, musikken er ufarlig og listebasert med noen innspill av remikser som får en til å nynne på låter man egentlig ikke liker.

Dette er ment å være en morsom måte å spise på. Det er lav terskel, det er for alle. Sier de selv.

På bordet ligger alt bestikket i en sammenrullet bestikkpose. En meget upraktisk gimmick, som ikke tilfører stort annet enn undring og minutter med leting etter rett bestikk til rettene.

En trettenretters meny er det fremste kjøkkenet på Basso har å fremvise. Den menyen får man om ønskelig med en vinpakke med nøye utvalgte viner.

De tretten rettene kommer servert tre og tre, eller flere i slengen. Og det starter ut i et forrykende tempo. Terter med sjøkreps og sitronkrem ender opp med å smake hverken av det ene eller andre. Sjøkreps er en fantastisk råvare som ikke trenger så mye for virkelig å skinne. Her smaker det lett harskt og av en sjøkreps på vei ned fra toppen.

Fritert ravioli med trøffel knaser og fyller munnen med smaken av trøffel og majones.

En tynn skive av knutekål er fylt med røkt mascarponekrem, og visstnok finskåren mortadella. Den røkte osten tar totalt overhånd og kamuflerer de andre smakene. Knutekålen ender opp med å være en iskald båt for osten. Presentasjonen er på nynordisk måte – grundig og ordrikt.

En burrata med røkt salt og norske tomater. Tomater. I februar. Det må sies å være litt utenfor sesongfokuset til Basso.

Friterte kamskjell kommer i skjellene med brunet smør og en oksefond og parmesanchips. Men smaken er stor og full av umami, selv om kamskjellet drukner i panering og frityr.

Røkt kveite med artisjokkrem, fennikel og jordskokk. Det er mange enkeltstående gode elementer, men det ender opp med å forsvinne i det røkte fiskekjøttet.

En oksehalesuppe er salt og veldig konsentrert. Den kommer med rå gulrøtter kuttet brunoise – altså kuttet i små terninger. Oksehalekjøttet er litt seigt, men det smaker mye og bredt.

Risotto med trøffel og parmesan er den beste salte retten denne kvelden. Det er revet ost i en stor haug over risottoen. Den store smaken av trøffel og ost er tryggende og deilig.

Syltede gulrøtter ligger i en mascarponekrem med ristede mandler, honning og brunet smør. Denne retten virker ubalansert og smakene kolliderer.

Bresert oksebryst kommer med en redusert oksekraft og toppet med fritert pasta. Kjøttet er salt, men har en god smak, og pastaen knaser fint sammen med det myke kjøttet.

Desserten, en sitronsorbé med biscotti og italiensk marengs, var den mest vellykkede retten i hele måltidet. Den er søt og syrlig, den er oppfriskende og gir deg nok mot til å forlate restauranten til den kalde verdenen utenfor.

Basso Social gjør seg selv en bjørnetjeneste i det de forteller oss om den perfekte matopplevelsen. Basso Social er på sitt aller beste en god restaurant, men det er noen feil og mangler som skjemmer helheten.

Hvis fokuset skifter fra detaljer på kjøkkenet til smakene i maten, kan dette bli mye bedre.