Restaurantanmeldelse av Hansken: Litt for trygt

Lever Brasserie Hansken opp til ryktet, eller går folk dit av gammel vane?

Våren er her. Endelig! Og med vår kommer uteservering. Middag på brosteinsbelagte torg. Asparges er på alle menyer. Bjørkepollen farger alle overflater lett gylne. Det overraskende er ikke at folk snufser, det overraskende er når folk puster helt uten besvær.

I Legenes hus ligger Brasserie Hansken. Det har ligget der lenge, og har blitt en av Oslos institusjoner, kjent for god service og mat. I utkanten av torget, der Christian Ringnes har satt fingeren på det, kastet hansken, eller hva det er han har gjort for å udødeliggjøre eget navn.

Det er trangt mellom bordene, høyt under taket, det er skravling og latter. Hvis du velger å spise i selve hovedrommet vel å merke.

Får du valget mellom det lille rommet til venstre, og der resten sitter, burde valget være enkelt. Hvis ikke du er en større gruppe er sjansen stor for å bli klemt mellom agility-skryt og duften av leggevann. I et avlukke kan du, eller ting, lett bli glemt. Som brød. Hva man skal med smør uten brød, finnes det sikkert svar på, men her føltes det som om det var en mangel og ikke en mulighet. Skjer dette deg, uansett hvor du er, så er den aller beste løsningen bare å spørre om det. Da kommer det brød, som oftest.

Mellom historier om strihåret Forster og skryt av kjødelig avkom, blir det servert husets champagne, sammen med gåselever terrine. Leveren serveres med brioche, rieslinggele, sennep, syltet løk og de små franske agurkene. Den er litt kald, og ender opp som tekstur og lite smak.

Det søte brødet, det vi i mange år har oversatt til kake, når vi omtalte prinsessens utrop når hun bevitnet de sultrammede parisernes rop om brød – det er egentlig brioche.

La dem spise brioche, sa hun, eller ikke hun, men skrev Jean Jacques Rousseau, i en av de seks bøkene om seg selv. En forløper til Knausgård der altså (eller TikTok-generasjonens dyrking av selvet.)

Aspargessesongen, en av høytidene for alle som liker mat, er i gang. På Hansken servers to hvite aspargeser i smørsaus, med ørretrogn, hasselnøtt og beurre blanc toppet med kjørvel.

Sausen er salt, rognen popper i munnen, hasselnøttene søte og jordlige og de store hvite skuddene sødmefulle. Enkelt og godt, men fiskeeggene tilfører ikke mye til helheten.

En stor porsjon tartar serveres med pommes frites. Tartaren ligger i bunnen av tallerkenen. Kjøttet er toppet med hele cornichones, små kapers, syltet løk, pepperrot og eggeplomme.

Det er en klassisk servering. Selv om agurkene med fordel kunne vært kuttet opp, er det fint å kunne blande selv ved bordet.

Når sennep etter litt blir satt på bordet, er det bare å skride til verket og starte blandingen. De friterte potetene er gylne og sprø på utsiden, og myke innvendig. Slik de skal være.

Tartaren var fri for moderne majones, det er en tartar for de av oss som syns endring kun er en forverring.

Breiflabb med blomkål og skalldyrsaus er trygt. Det er ikke mye som skremmer, men heller ikke noe som frister heller. Men, det skal sies, huset er fullt, de har ikke behov for flere nye gjester, for her er det stamkundene som regjerer.

Blomkål er høvlet i tynne flak. Det er dekorativt og sprøtt. En blomkålkrem er søt og myk. Skalldyrssausen har de brune tonene av skall med dybde og bredde. Fisken har korte fiber, og har mye motstand.

Både fisk, garnityr og saus er absolutt spiselig, men tankene går til cote de beuf som sto fristende og stor på menyen. For hele retten er en tanke trygg. Den ender opp som forglemmelig. Det er noe man kan få de aller fleste steder, og kanskje litt lite spennende.

Dessertene fremstår enda mer klassisk, eller forenklet. En crème brûlée med bringebær har et fint lokk av smeltet sukker. Kremen under har fin konsistens, men mangler litt smak.

En tarte tatin – si det fort fem ganger – er en dessert som er så klassisk som man kan få det. Den er også forsøkt gjenoppfunnet uendelig mange ganger. Oppskriften er enkel, eplene skal karamelliseres og kaken stekes opp ned.

På Hansken har de skrellet eplet i en fin spiral. Det er varmebehandlet, men det har ikke karamellen som gjør opplevelsen til en blanding av seig og sprø. Her er det en butterdeig som er puffet som ligger under det varme eplet. Men smaken av eple, sukker, hvetebakst og vaniljeis er som vanlig godt. Det er bare litt skuffende utført.

Brasserie Hansken er et sted for atmosfære, for god service og for et stort stykke kjøtt du deler med venner. Dykk dypt i det rikholdige vinkartet, spis sesongens skudd mens du venter på det store stykke med kjøtt.

Det er da Brasserie Hansken er på sitt beste. Og, ikke sett deg i det lille rommet. Ikke med mindre du er en stor gjeng, klar for en helt egen fest.

Vil du få inspirasjon og tips til gode oppskrifter? Den lille salatkokeboken inneholder over 40 deilige oppskrifter, og kan kjøpes i vår nettbutikk (fri frakt!)