Restaurantanmeldelse av Villa Heftye: Heftye men ikke begeistret

En oppussing for flere millioner enn det de fleste kommer til å se i hele sitt liv har endt opp i en restaurant med utsikt over finansnorges lekeplass. Men kan penger gjøre mat bedre?

Diskusjonen om utsalg av statlig eiendom går hver gang noen kjøper noe, som det bør være, men i dette tilfelle har kjøperen også gjort bygget langt mer tilgjengelig for folk enn det tidligere har vært.

Villaen ligger på toppen av bakken, med utsikt over baksiden av Aker Brygge. Arbeidene utenfor er dekket av PVC-bannere med logo. Seks engangsfakler står foran inngangen. Som om huset i seg selv ikke er feststemt nok og må pynte seg litt ekstra.

Teamet bak den nyåpnede resturanten sier selv i intervjuer, at selv om du ikke kan kjøpe folkefavoritten Falling feather skal det være noe for alle i alle prisklasser, og i tillegg skal kjelleren innby til fordypelse i prestisje-vinmakere.

Fiskebeinsparkett leder vei inn til de tre spisesalene. Det er en juksepeis i hvert rom. Et smil leder til en omvisning i lokalene. Oppussingen er gjort i tidens ånd. Det er mørke farger og tekstil.

Myke stoler av sort velur er komfortable. En ung servitør sparker til stadighet i stolbeina. To gamle speil er den eneste utsmykningen i et plettfritt interiørdesignet rom.

De tre rommene, egentlig hele villaen, gir fra seg et kontinentalt preg. Det er som å sitte i en av salene på Café Einstein i Berlin. Et sted mange kjenner som Chez Maurice i Inglourius Basterds, kafeen der ondskapen frister heltinnen.

Den store smaksmenyen, kalt en stor Heftye frister, og den frister mer enn en liten. Makrellen var lettrøykt, den druknet ikke i de gode tomatene gjort på tre vis. Det smakte godt av makrell, med en syre som kledde den fete fisken godt.

En filet av rødspette kommer med persille, fermenterte urter, grillede vårløk og ertespirer. Grillede vårløk krever sitt av bestikket. Av en eller annen grunn er det blitt mote å la skje være det eneste følget. Det krever intenst og nøysomt arbeid for å komme seg gjennom en trevlete lang løk med en skje. Men fisken er flott. Den er stram, fuktig, myk og med en lett smak av jod og hav. 

Rommet er fullt av folk som mener business, både med menn og kvinner. Det er åpenbart at stedet er heit som en potet, og potet er neste rett.

En langtidsbakt potet med purre, purreaske og sylta rødløk. Poteten er god, men den følelsen man kan få av langtidsbakte karbohydrater og man tidligere fant i en henger midt på Karl Johan, mangler. Syren fra den syltede rødløken overdøver innsatsen fra den søte purren. 

Vedlikeholdstunge kvinner og menn krever sitt av servitører og kjøkken. De har krav på denne siden av byen man ikke nødvendigvis finner øst for elven. 

Det tar lang nok tid mellom rettene til å skape inntrykket av at det er små rytmeproblemer rundt grytene på kjøkkenet.

Brokkoli og lam er hovedretten vi har ventet på. Brokkolien kommer stekt og som en puré. Begge smaker godt av brokkoli. Lammet hviler i en saus av andekraft, eller redusert andefett som personalet beskriver det som. Det er rikt, det er søtt, og det er litt forstyrrende med løs panko på toppen av en særdeles lettstekt lammefilet. 

Osteretten er en oppvarmet variant. En svensk modnet hardost ligger mellom skiver av rugbrød, toppet med store mengder italiensk sommertrøffel. Trøffelen lukter mer enn den smaker. Osterettsandwichen er mer enn god nok til at den forsvinner fra tallerkenen. 

Vinmessig er dette kanskje kveldens beste treff. En enkel, spontanfermentert Barbera fra en tolitersflaske og grolschtopp helles i glasset. Vinen følger sopp og brød eksemplarisk, og det er deilig at ikke alle velger tunge viner til tunge smaker. Det lette, lett tanninrike og bærpregede gjør sitt til at osteretten får et ekstra løft. 

Desserten med dotter og flak av marengs, nonchalant knekt og montert slik at inntrykket skal ligge et sted mellom spontan kreasjon og planlagt mesterverk. Det mislykkes på begge, men smaken av plommer, syltet og fermentert, okkuperer munnhulen. Sprø flak av marengs knekker ved lette tygg. En mørk smak av malt skaper en dissonans til smaken av plommene. 

Huset, rommene og utsikten fra den lille toppen er i seg selv verdt et besøk. Men også maten er det verdt å ta turen fra kontoret nede på brygga for. Lange pauser til tross, det kan virke som kjøkkenet har en idé og plan for hva som skal komme ut av kjøkkenet, det gjenstår bare litt arbeid.

Maten er stort sett god, men det ligger et stort potensiale der om alt fiffes litt til. Og gjør de det, kan det bli Heftye.