Finfint på Feinschmecker

Feinschmecker holder koken, retter skuldrene og løfter blikket mot nye stjerner.

Stadig et av Oslos aller beste steder, med en av de aller hyggeligste spiseopplevelsene.

Sist vi var på besøk hos Feinschmecker, feiret denne institusjonen i Oslos restaurantverden jubileum og imponerte som alltid på mat og service, men hadde enkelte lovlig tradisjonelle takter. To år senere og én michelinstjerne mindre var det på tide med et nytt besøk. Hvordan har restauranten taklet tapet av sin stjerne i den lille røde?

Jo takk, riktig bra. På mange vis kan det se ut som om dette har virket både forløsende og befriende. Den større løssluppenheten vi etterlyste forrige gang, har nå satt inn på kjøkkenet. Det er som om man tør mer – og vil mer. Også i spisesalen synes Feinschmecker å ha lagt inn et nytt gir. Det er stadig like korrekt og vennlig som før, men skuldrene er lavere.

Slikt pågangsmot og evne til fornyelse kommer når teamet er godt i seg selv og blir inspirerende ledet. Feinschmecker har også i alle år hatt en funksjon som nabolagsrestaurant. Og rett nok er dette et velhavende nabolag, men man blir faktisk ikke ruinert hvis man slår seg ned her en hverdagskveld, tar et glass og bare en rett eller to. Det var det flere som gjorde denne helt vanlige tirsdagen, slik at lokalet var nesten helt fullt på en ukedag. Kveldens servitører balanserte profesjonelt men personlig mellom stemningen ved de forskjellige bordene og taklet de forskjelligste gjester på imponerende vis.

Vi valgte å spise oss gjennom en palett av hva Feinschmecker kan by på for tiden, og ble ikke skuffet. Løpet ble langt, men slett ikke for langt. Heller ikke for kjøkkenet, som leverte like fjellstøtt til nærmere midnatt, og ikke for servitørene, som var like fokuserte, vennlige og kunnskapsrike hele den lange kvelden. Det er ikke bare proft, det er dedikert.

Ramsløk med posjerte vaktelegg laget en fin og frisk innledning til det lange løpet, fulgt av en Krit 2010, en Pinot Blanc fra Alsace. Så fikk jeg en nydelig stekt gåselever med pære og brioche, mens medspisersken fikk en fullgod erstatning: Sjøkreps i grønnsaksbuljong med stangselleri og løpstikkeskum, samt en frisk Sylvaner fra Franken.

Vi samlet oss igjen rundt kremet blåskjellsuppe. Smaken var upåklagelig, men det var stor porsjon, slik at den ble litt ensformig da den ene fløyelsmyke, dillfylte raviolien var spist. Deilig Sancerre fra Paul Prieur fulgte.

Etter en elegant liten hvilerett med pasjonsfruktsorbé og sitrusskum skiltes våre veier igjen. Jeg hadde moroa av å leke de tapre gallere da villsvinfilet med jordskokkrem, aprikos, shiitake-sopp, tranebærsaus og en trøffel- og potetkrokett åpenbarte seg foran meg, fulgt av en spanjol fra 2010, Emilio Moro. Og moro var det. Nydelig tilberedt kjøtt, flotte smaker og kombinasjoner. I likhet med medspiserskens stekte piggvar med smørdampede purreløk og eple- og estragonkompott, var dette en hovedrett på den tradisjonelle siden, men for en smak av tradisjon og overdådighet! Obelix ville selvsagt syntes villsvinet ble for lite, men man er ikke Obelix, og påkrevd pause kom. I det hele tatt var det meget proff timing i hele måltidet.

Vi kontemplerte litt rundt formelen Feinschmecker har funnet. Førsteklasses mat, et solid publikum – også førsteklasses frognereksentrikere fra nabolaget – førsteklasses service i alle ledd. Lokalet byr på de samme estetiske utfordringer som før, med lavt tak og lave vinduer, samt en innredning på den lett overdådige siden. Men det fungerer flott for dem som vil ha litt overdådighet, både til hverdags og fest.

En blåmuggost-is overrasket med djerv smak – salt og søtt, gammelt og friskt. Dertil pekannøtter, fikenkompott og krydderbrød med kanel. Dessert nummer to, lakrispannacotta, bringebærmarengs og havtornsorbet var festlig og fargerik.

Nådestøtet: Små deilige petits-fours, kaffe og avec. Det sier seg selv at en onsdag kan bli litt tung hvis tirsdag kveld så slik ut. Samtidig: For en tirsdag. For en fest. For en finfin Feinschmecker.