Bibliotekbaren på Hotell Bristol: Oslos beste smørbrød

Høye smørbrød, høye kaker og høy stilfaktor: Bibliotekbaren på Bristol får det stadig til, men kunne godt tatt et lite innovasjonskurs.

Et av de virkelig klassiske, store Oslo-hotellene er Bristol i Kristian IVs gate. I gamle dager samlet fiffen seg i restauranten Den mauriske hall – et vakkert stykke arkitektur som dessverre ble ødelagt rundt 1970. Men restene, herunder Bibliotekbaren og Vinterhaven, er fremdeles ikke så verst. Ganske så stilig er det å sitte her til lunsj og finne litt velvære og omsorg i en travel bydag. Det forlyder at det ikke lenger er in med bøker på veggene, men her holder Bibliotekbaren fortsatt stand, også som tradisjonelt møtepunkt for journalister og intervjuobjekter, bokfolk og artister.

Lunsjrepertoaret her er så klassisk som det kan få blitt: Høye smørbrød, omeletter, club sandwich, salater og ikke minst et pent utvalg kaker. Man kan også få servert klassisk afternoon tea med scones, småkaker og britiske sandwiches. Dette er solid og fornemt håndverk i aller beste hotellfagskoleånd. Servitørene er proffe og blide, atmosfæren tidløs.

Vi tenker ikke så mye over det, men smørbrødet, smörgåsen, smørrebrødet – kjært barn har ikke så veldig mange navn – er et av Skandinavias få, store bidrag til verdenskjøkkenet. Slik som sandwichen er det for Storbritannias vedkommende. Det er også en viss forskjell mellom den fine brødmaten i Danmark, Sverige og Norge. Det har utviklet seg forskjellig stil og preferanser, men grunnleggende er de i slekt. Det minst variasjonsrike og minst fantasirike er nok dessverre det norske smørbrødkjøkkenet. Noen relativt få travere går igjen, og andre varianter har vel dødd ut etter hvert.

På Bristols Bibliotekbar serveres disse variantene på aller beste vis, det skal ikke nektes. Store og praktfulle, med rikelig av alt, med godt og hjemmebakt brød, hjemmelagd majones og remulade, og med en overdådighet av garnityr. Mitt roastbiffsmørbrød var nydelig, og noe annet lar seg heller ikke si om stykket med frityrstekt, panert rødspette på den andre siden av bordet. Det er sikkert vanskelig å få fullgode tomater til garnityret midt på vinteren, så man skulle kanskje valgt noe annet enn de bleke og smakløse gjenstandene vi fikk, men dette er pirk. Også min kyllingsandwich var utmerket: saftig, pen og velsmakende. Brødet skulle kan hende ha vært ristet en smule. En omelett med kremet laks manglet salt i eggeblandingen, og skuffet ellers også litt ved å være en fast, rundt og sammenbrettet eggekake der fyllet var lagt i, i stedet for den klassiske, lett flytende franske varianten. Men dette er også pirk. Legg så til at vintersalaten med chèvre og glaserte fiken var helt patent. Smørbrødet med gravlaks var pent, sennepssausen svært god, men gravlaksen hadde for lite smak, for lite dill og karakter.

Før vi kommer til kakene, må det kanskje understrekes at det til et vanlig besøk her selvsagt holder lenge med én eller kanskje to slike digre blingser. Det er bare anmelderen som behøver å velte seg i smørbrød.

Og før vi velter oss videre i kakene, kommer min hovedinnvending til dette lunsjmåltidet: Dette er så klassisk at det truer med å stå stille. Selv om roastbiffsmørbrødet utvilsomt er Oslos beste, selv om det er tett mellom rekene på rekesmørbrødet og loffen er i fin form, kunne det nok ikke skade med litt innovasjon. Her kan man vise til utviklingen i København de senere årene, der de gamle smørbrødrestaurantene ikke bare har et større og mer variert repertoar av travere i utgangspunktet; det lages også nye kreasjoner og variasjoner. Man tar Skandinavias fornemme smørbrødtradisjon på fornyet alvor. Det fortjener den. Stemningen, velbehaget og følelsen av gammeldags velvære går slett ikke tapt av den grunn. En liten studietur til steder som Schønnemanns eller Aamanns Etablissement i København, der man serverer fantastiske signatursmørbrød, ville sikkert virket inspirerende for de dyktige kokkene som står bak Bristols populære koldtanretning.

Vi får runde av med å lovprise kakene. Napoleonskaken var høy som et tårn, romkremen fløyelsmyk og luftig, butterdeigen sprø og herlig. Det er her fristende å dra den gamle blødmen om at man kan si om Napoleon hva man vil, men bake kaker det kunne han – det holder å fastslå at dette edle stykke konditorkunst blir fremstilt på aller beste vis på Bristol. Heller ikke epleterten med mazarinfyll ble noe Waterloo. Legg så til at den varme, belgiske sjokoladen må være Oslos beste, og lunsjen i en av Oslos finstuer unnlater ikke å bli vellykket.