Restaurantanmeldelse av ORO Restaurant: Dyr skuffelse

ORO i Oslo var et mattempel. Med mange gode venner har Terje Ness nå relansert stedet. Igjen. Men med skuffende resultat når lanseringsrusen har lagt seg. Bare de astronomiske prisene er som før.

Skal man betale rundt 2000 kroner pr. person for mat og drikke, må det være orden på absolutt alt. På ORO svikter det i så mange ledd at det føles leit, hvis man legger tidligere prestasjoner til grunn. Jeg vil i denne anmeldelsen helt se bort fra at vår servitør hadde problemer med å mestre tingene, til tross for at det bare var to bord besatt denne kvelden. Hun var vennlig nok, men gikk i sko som var for store. Hennes utilpasshet skyldtes nok, som nesten alltid i slike tilfeller, ledelsen.

Hovedproblemet var maten. Noen appetittvekkere kom ikke, kanskje fordi det var en tirsdag, kanskje fordi vi stod over aperitiffen. Men første rett, en vellykket komposisjon av østers, blomkål, eple og ertepuré, med en bra balanse av syrlighet og fylde, ga varsel om fine ting. Kamskjell med dehydrerte stikkelsbær og mais, var mer på det jevne. Skjellene var på sekundet riktig stekt, men kontrasten som stikkelsbærene forsøkte å lage, kunne vært mer aksentuert. Slik retten fremstod, ble bærene mer som garnityr, og retten ble pregløs.

Lyst på kamskjell? Prøv stekte kamskjell med blomkålkrem her.

Hjemmelaget, tynn pasta med hummer og en beurre blanc kunne vært slående godt i all enkelhet, men balansen sviktet. Pastavannet hadde vært for lite saltet, melsmaken kom ikke frem. Smørsausen manglet delvis salt og definitivt syrlighet. Hummeren, derimot, var i overlag salt. Den overdøvet de to elementene som på forhånd var for svake.

Det er ikke spesielt stilig når et sånt sted spiller høy og masende musikk, men det var ikke noe problem å be om å få den skrudd ned til et nivå hvor den ikke forstyrret samtalen. Men skulle man ikke skjønt dette av seg selv? I det øde og litt kalde lokalet ga den et resignert inntrykk av musikk til arbeidet.

Så kom hovedrettene. Kveita var perfekt tilberedt, og sausen, jordbærene med hylleblomst og gulrotpureen var gode. Men de hele gulrøttene var oversaltet.

Min ishavsrøye var også perfekt stekt, og det smakte godt med byggrisotto til, hvilende på en saus av fiskekraft og blekksprutblekk. Men dette ble svært mastodontisk, de umotivert store mengdene korn tok aldri slutt. De tre blåskjellene på toppen av fisken, gjorde ikke noe til eller fra. Det var stabling av ingredienser på 90-tallsmanér, men de smeltet ikke sammen til noe høyere hele. Det var ikke gullmakerkunst, selv om stedet heter ORO, «gull». En ensformighet i anretningene begynte også å gjøre seg gjeldende: Med unntak av den første retten, hadde nå alle retter kommet i de samme, dype, hvite tallerkenene. Dét holder ikke når konkurrentene på dette nivået jobber med å skape slående visuelle uttrykk og varierer dekketøyet deretter.

Også lammet hos mitt bordfølge kom i samme type tallerken. Lammet var mørt og godt, men ble servert på et lass av potetpuré, og dandert med fire, fem småpoteter. Dertil en slant rødvinssaus. Ingen dårlig rett til søndagsmiddagen, men hva hadde dette potetsjokket på en slik restaurant å gjøre? Bedre var andebrystet, på flat tallerken denne gang, med gode variasjoner av jordskokk og en trøffelsjy, dertil solbær. Her var det tilløp til moro med ORO, men for lite og for sent til å redde følelsen av å være på nedadgående kurve.

Trenden holdt seg dessverre da osten kom, tre franskmenn som bare ble presentert som «chèvre, camembert og rødkittost», og som hadde ligget oppskårne på tallerkenen en god stund, så vidt vi kunne bedømme av utseendet. Plommekompott samt en krysning av pepperkake og knekkebrød reddet dem ikke. Lavpunktet ble nådd med slutten, da det kom pasjonsfruktis og pasjonsfruktsufflé. Dette var alt annet enn pasjonert. Isen lå på en skål oppå noen smuler, eller crumble, som det heter på kjøkkensk. Selv om den var myk og fin, var den altfor syrlig. Og altfor enkelt, uelegant; is på smuler: Hva tar man gjestene for? Suffleen var jo pent utført i sin kaffekopp, men ble også for syrlig.

Espressoen kom fra en Nespresso-kapsel. Og dette i en by der Tim Wendelboe og Solberg & Hansen har hjemme. Vår servitør tilbød straks presskannekaffe, og den var sikkert god nok, men hvorfor kunne vi ikke få en ordentlig espresso?

Det inntrykket vi satt igjen med av nye ORO, var at Elvis had left the building. Og at det dessverre var en god stund siden. For hvor var Terje Ness? Han kan jo sine saker, men føltes fraværende. Ikke som person, men med sin mesterlige touch. Det var den som manglet. Både når det gjaldt utførelse og service. Men det er den som skal sørge for at et så dyrt måltid blir en virkelig opplevelse, verd pengene.

Les flere restaurantanmeldelser her:

Bokbacka: Norden har landet på Frogner - terningkast 6.

Hva Skjer?: Saken er biff - terningkast 3.