Restaurantanmeldelse av Nomads: Nomade med gode tilløp

Nykommeren Nomads i Oslo fyller tradisjonsrike lokaler med god, orientalskpreget mat og hyggelig service, men uten å nå de virkelige høydepunktene.

I disse lokalene på hjørnet av Solligata og Cort Adelers gate har det vært servert lenge. Her holdt en gang Ben Joseph til med stråhatt og froskelår og det hele, her serverte in-stedet Bollywood Dancing sin 90-tallsburger, og ikke minst: Her var det Björn Svensson og kompani drev stjernerestauranten Fauna, som til manges store sorg la inn årene nylig. Men her gjelder det å gjøre som Terje Vigen: Ryste sorgen av. For det er alltid spennende når en ny nomade rykker inn i leiren.

Og leiren, den er blitt forsynt med sofabord, og ellers blitt utstyrt med mange av den moderne, orientalskinspirerte restaurantens umiskjennelige interiørgrep: de ligner hverandre påfallende og er stilige på en litt upersonlig måte. Dette preget blir bare understreket av at menyen oppskriftsmessig kun er på engelsk, enda det ikke var en engelskmann i sikte. Verre var lydsporet med dunkemusikken, som virket nokså malplassert, skjønt heldigvis ikke overdøvende. Men servicen er det ikke noe å si på. Vi følte oss godt ivaretatt fra vi kom til vi gikk, og vår servitør og betjeningen for øvrig var blide og kunnskapsrike og bidro til å gjøre kvelden hyggelig.

Deilige og elegante cocktails fra en ustanselig ristende bartender dannet innledning til den faste menyen vi hadde bestilt. Den varierer etter råvaretilgang, og noen tilpasset vinmeny var ikke å få. Utvalget på glass var heller ikke det største. Men en god riesling, Jesuitengarten, på deling, samt et glass rødvin da vi nådde kjøttet, gjorde nytten.

Den faste menyen til 650 kroner byr på et variasjonsrikt løp og kan utvides med ekstraretter. En lun toast med bresaola (lufttørket, saltet oksekjøtt) og gresskarkjerner dannet innledning med god smak og fin tekstur, før vi fortsatte med to tartarer av henholdsvis rå reker med avokado, og abbor med yuzu-saus. Godt begge deler, men litt på den anonyme siden.

Sashimi fulgte, denne kvelden med varmebehandlet ørret, laks, hummer, kamskjell med mer, og ytterligere avokado. Råvarene var spenstige og gode og anretningen pen.

Et stykke torsk med smørsaus og løyrom var pent og perfekt stekt, men den druknet en smule i den fete sausen, også smaksmessig. Løvtynne epleskiver og granateplekjerner var nok ment å danne påkrevet, frisk kontrast til sausen, men fant ikke riktig forbindelsen til resten av elementene.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Mer sushi kom på bordet, denne gang en riktig pen anretning av forskjellige nigiri og maki, men den anonyme følelsen vedvarte og ble understreket av mer avokado. Det er tøft gjort å servere sushi tvers over gaten for Alex Sushi, men da må man også fleske til litt. Det var ikke i og for seg noe galt med smak eller anretning, men det var rett og slett ikke spesielt spennende eller annerledes. Kjøkkenet her virker kompetent, og bør slippe seg mer løs og finne en egenart.

Tilløp til slik egenart var å spore i kveldens høydepunkter, nemlig lammecarréen, som var himmelsk mør og velsmakende, nydelig og distinkt krydret, og i de utmerkede spiddene med entrecôte med fetaostpuré og sprøstekt løk. Tilbehøret var en bolle med tabbouleh, en libanesisk salat som tradisjonelt lages av masse persille, agurk, tomat og bulgurhvete med mere, men denne falt igjennom – iallfall hvis den skulle kalles tabbouleh. Som agurk- og tomatsalat betraktet var den grei, men heller ikke spesielt forseggjort med sine halve kirsebærtomater og et lite dryss persille. Dermed kom heller ikke smakene til å møtes og utvikle seg, og det var synd, for nettopp en god tabbouleh hadde passet så glitrende godt til det flotte lammekjøttet.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Jeg dveler såpass lenge ved denne enkeltheten fordi den virker symptomatisk for kjøkkenets utfordringer, som problemer kalles i våre dager. Det er etterhvert så mange gode steder i akkurat denne klassen, orientalsk crossover, at man virkelig må by på noe spesielt for å få gjestene til å komme – og komme igjen. Og selv om kokos-isen med sprø sesamfrø var god, satte heller ikke den et virkelig minneverdig punktum for et jevnt godt måltid, som med enkle grep kunne vært løftet betraktelig.