I taco-kø for ekte vare på Taco República

Vil nyåpnede Taco República revolusjonere hvordan vi tilnærmer oss fredagsmiddagen hjemme, slik tex-mex-restaurantene gjorde det for 15 år siden?

Taco República har nylig åpnet sine dører i Torggata straks øst for Youngstorget i Oslo sentrum. Her lokkes det med håndverksmessig tilnærming til hjemmets faste fredagskos, tacoen.

Facebook og Twitter har fremstått som et eneste langt sukk av forventning i månedsvis før åpningen. Konseptet har åpenbart bred appell. Kun en Grandiosa-restaurant kunne tenkes å treffe flere.

Sjekk ut Taco Repúblicas meksikanske oppskrifter her!

Så nå står jeg her i døren, en lørdag ti minutter etter åpningstid, og får vite at det allerede er en og en halv times ventetid på bord og ingen plass i baren. Sjappa er stappfull.

Her burde denne anmeldelsen sluttet. Kanskje med en anbefaling om å gå ti meter bort i gaten og spise kul kebab på Crowbar. Har jeg nevnt at jeg avskyr restauranter som er så selvgode og kule at de ikke tar reservasjoner?

Men i stedet for å surne og la det påvirke anmeldelsen, trekker jeg pusten dypt og bestemmer meg for å venne tilbake en halv uke senere. Og en halv time tidligere.

Etter 20 minutter i kø, sammen med 40 andre, før dørene åpnes en frostig onsdag ettermiddag i november, får jeg omsider plass på en barkrakk.

Rommet er hipt og trendy med artige tegneserielignende veggmalerier, ikke ulikt andre nyåpninger i år. Det føles autentisk, og ekte. Ikke meksikansk, men ekte Oslo øst. Helt ned til servitørenes Che Guevara-inspirerte militærskjorter.

Hvis du trives i rutete skjorte og har sykkel uten gir, vil du umiddelbart finne deg godt til rette her.

Menyen lover godt. Den er delt inn i småretter, tacos og jammen har de funnet plass til to desserter også. I tillegg er der ulike spennende sauser, bønner og smeltet ost som vi kjenner fra det meksikanske kjøkken. Alt er lokkende, men trekkplasteret er tacoene som er laget av myke lefser slik du ser det på film.

At rettene er skrevet på spansk er med å løfte forventningene. Og dersom maten er like god som køen av gjester rundt hjørnet skulle tilsi, ja da må de bære meg ut herfra.

Det å sitte i baren viser seg å være en genistrek. Her slipper jeg å lete etter en servitør med falkeblikk og får straks god veiledning fra min entusiastiske bartender.

Bak meg hører jeg kaoset i lokalet. Frenetiske servitører svinser mellom bordene og forsøker etter beste evne å holde styr på hordene. Det virker en smule kaotisk. Jeg kaster inn en bestilling før rushet tar knekken på kjøkkenet.

Det lønner seg. Jeg frykter nok en halvtime i kø, men maten kommer imponerende kjapt på bordet. Det som serveres ser friskt og innbydende ut. Det er ingen intrikate kunstverk på tallerkenene. Snarere ryddig og fristende med masse farger.

Kroppen sitrer av forventing før jeg tar min første bit av ekte meksikansk mat i Oslo. Skuffelsen er plutselig og overveldende. Min ceviche, en peruansk rett hvor rå fisk ”kokes” i sitronsaft, domineres totalt av for mye chili.

Steinbit er ikke den feteste og mest smaksrike fisken. Her bidrar den ikke med annet en tyggemotstand.

Jeg hiver meg over maischips og guacamole, men straffes umiddelbart av ny intens chilivarme. Jeg overhører andre som reagerer på det samme. Etter noen forsøk til må jeg kaste inn håndkledet og marinere tungen i mineralvann mens jeg venter på mine tacos.

De er mer vellykket. Fisketacoen er riktignok i kjedeligste laget med tre små biter stekt steinbit og tilhørende grønn saus, eller salsa verde. Dersom cevichen hadde vært mildere, ville jeg foretrukket den i tacoen min.

Svinekjøttvarianten er litt vel tørr og smaker for lite. Det finnes måter å få svinekjøttet saftigere på. Garnityret er heller ikke superspenstig. Jeg savner en tykk, rik og søtlig saus laget på melasses, den hadde gjort seg til svinekjøttet.

For øvrig er alle mine lefser for lite stekt på undersiden. Som et resultat er de litt deigete i smaken og ullen i teksturen, slik fuktig maismel ofte blir.

Lammetacoen derimot er kveldens absolutte høydepunkt. Den er rikt krydret med varme smaker som faktisk minner om Nord-Afrika. Disse krydderiene er komplekse og har massevis av dybde. De evner også å fange opp den intense chilien som følger oss gjennom alt av sauser.

Det er vanskelig å kritisereet sted som har kø av gjester rundt hjørnet og det er mye som fortsatt lokker. Men Taco República har åpenbare startvansker. Selv om ideene bak rettene er gode, er resultatet for varierende.

Det er mulig at mengden chili i sausene er autentisk. Men særlig godt er det ikke. Det er stor forskjell på å smake mye og å smake sterkt.

Det er heller ikke spesielt billig. Jeg betalte 500 kroner for middag for én, med et glass mineralvann til.

Mine forventinger var skyhøye, og Taco República vil mye. I tillegg er det tydelig at kjøkkenet kan mye, men bare tidvis får det frem.

Det jeg spiste var bare annerledes enn fredagstacoen hjemme – ikke revolusjonerende.