Restaurantanmeldelse av Solsiden: Sommerformelen

Hvis man har funnet den riktige formelen, er det ikke nødvendig å tukle noe særlig med den. Man må bare holde formen. Det gjør man på Solsiden.

Det er få Oslo-opplevelser som kan matche å sitte på Solsiden en sommerkveld, mens solen tar seg god tid der den synker over Holmenkollåsen og slipper gullegg i Pipervikas vann. Det dunker snilt i en snekkemotor, folk med fiskestenger rusler forbi på vei utover Akershuskaia, makrellen lever for å dø. Aldri er vel byen finere, aldri lengter man vel mindre vekk fra den, aldri har man vel sittet bedre. Iallfall ikke siden i fjor.

Solsiden har fulgt den samme formelen i hele 26 år nå: Man tager et gammelt bryggeskur, innreder det med et trivelig og lyst interiør, setter inn store skyvedører i glass som kan slippe inn sol og sjøluft. Så befolker man lokalet med flinke kokker og betjening og serverer sommermaten fremfor noen, nemlig klassisk sjømat i alle slags varianter, og så har man truffet oslosommeren midt i hjertet, en gang for alle.

Solsiden byr på den samme opplevelsen år for år, og det er også et poeng i en foranderlig verden. Gjesten velger fra menyen eller følger et fast treretters eller syvretters opplegg. Særlig syvretteren til 875 er en bra deal på en restaurant der hovedrettene ellers alle ligger og vaker et stykke opp på 300-tallet. Billigst i klassen er ikke Solsiden, men man får hva man betaler for.

Syvretteren begynte med spenstige østers fra Bretagne, fulgt av ponzu-marinert sjøørret, en frisk forrett med sprø salat og spirer, avokadokrem og mango. Et chilisting skapte litt finesse.

Bordfølget hadde satt sammen løpet ved å plukke fra menyen og var nå kommet til tunfisktartaren. Den var litt overlesset, med mye salat og en miso-majones som ble litt i feteste laget til tunfisken, men den matchet godt den nøtteaktige smaken fra wonton-chips og syltet sopp.

Jeg fikk mer nøttesmak med carpaccio av vågehval, dandert med hasselnøtter, forvellede aspargesbiter, dillmajones og kapers pluss revet pepperrot. I all enkelhet en rett med høy mumsefaktor. Pepperroten rev litt, mens nøttene og kapersen løftet smaken.

Den gratinerte sjøkrepsen fra Frøya skuffet heller ikke på motsatt side av bordet, den var søt og mør og urtesmøret hadde masse aroma. Derimot var den halve, gratinerte, kanadiske hummeren jeg fikk, noe under pari kurs: Halen var seig; muligens led den av forfrysning. Men urtesmøret var like godt som til krepsen, og forsonet meg med det faktum at en halv norsk hummer som del av syvretteren ville blitt sterkt prisdrivende, for å si det mildt.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Dagens fisk til spisefølget var stekt kveite med en lett, tynn blåskjellsaus – nærmest bare det man kaller en nage – og selvsagt med nykål og poteter som tilbehør. Sommerlig enkelt, suverent og godt. Ikke nødvendig med noen dikkedarer. Litt mer fancy skulle det vel være med både grønnkål og spede brokkoli til syvretterens breiflabb fra grill. Strengt tatt ville det holdt med én av delene når fisken også kom med en smaksrik og fløyelsmyk potet- og ramsløkpuré, dertil potetchips samt en kraftig rødvinssaus. God balanse mellom smakene utlignet det litt overlessede preget. Det rikholdige vinkartet tillot dessuten vår kyndige og vennlige servitør å finne gode vinmatcher hele veien som ga hver rett et løft.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Som alltid en sommerkveld her var gjestene mange og glade. Det finnes vel knapt et bedre sted i Oslo å ta med sommergjester fra utlandet; de vil jo gjerne spise norsk sjømat. Da er de kommet rett. De litt pregløse norske og danske ostene ville derimot neppe gjøre særlig inntrykk. Det er synd, så mye god, norsk ost som nå er å få.

Bakt ananas med hvit sjokoladekrem, lime-marengs og kokossorbet er en gjenganger på spisekartet her fra år til år, forfriskende og sødmefull. Sjokoladenemesis med sjokoladesorbé, sjokolade-crumble og mer krem av hvit sjokolade var det ingen ting i veien med, men som avslutning på en syvretters meny er den nok for tung.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Noe eksperimentelt eller nyskapende måltid varter ikke Solsiden opp med. Det trengs ikke. Formelen er klassisk og god, og mer enn god nok til at man forlater arenaen – en stund etter solen – mens man håper på flere sommerkvelder som akkurat denne.