Restaurantanmeldelse av Ett Bord i Oslo: Herlig hjemmekoselig

 Nye Ett Bord i Vikaterrassen er forfriskende annerledes.

Vikaterrassen var lenge en glemt og bortgjemt del av sentrum. Men etter to år og en omfattende oppgradering fremstår Oslos nye gågate både frisk og innbydende. Der en tidligere helst hastet forbi skaper dagens utvalg av butikker og spiserier en nysgjerrighet som får en til å stoppe opp. Spisestedet Ett Bord med sin unike stil passer perfekt inn dette lyse og moderne miljøet.

Innredningen er luftig med eksponert himling og mosaikkfliser foran det lille åpne kjøkkenet. Stedets eneste bord er et forsiktig behandlet langbord i samme tresort som gulvet, med plass til knapt 25 gjester på intime benker med sitteputer i naturfarget skinn. Langs bakveggen står lange treskjenker under pent belyst kunst mens bordet er hjemmekoselig dekorert med små hvite blomsteroppsatser i enkle glassflasker.

En kunne laget et stort nummer av hvor unorsk det er med ett, felles bord for alle gjester. Men det ville vært det reneste tøv. Det er jo mye lengre til sidemannen her en rolig tirsdagskveld enn det som er vanlig på dagens trendy restauranter med sine altfor tettplasserte bord. Det er heller ikke sikkert at nordmenn er så himla introverte selv om vi sjelden prater med hverandre på bussen. Det gjør de jo heller ikke i New York, uten at de dermed ser ut til å holde munn i andre settinger.

Stemningen på Ett Bord er riktignok helt spesiell. Vertskapets tilnærming er usikker, søkende og forfriskende unik. Betjeningen synes oppriktig glade for hvert eneste besøk. De oppleves som lykkelige amatører. For mens de i det ene øyeblikket virker genuint opptatt av alles tilbakemeldinger på maten blir de i neste øyeblikk sittende og prate om trivielle tema på den ene enden av bordet mens vinglassene står tomme på den andre enden. Servicen er så amatørmessig og ukorrigert at det virkelig føles som om vi alle er hjemme hos venner på innflytningsfest.

Selv om serveringspersonalets manglende fagkunnskaper er sjarmerende og langt på vei kompenseres med jomfruelig entusiasme er jeg glad for at kjøkkenet ser ut til å ha en skarpere faglig tilnærming.

Menyen består av kun tre retter uten mulighet til å velge eller bytte ut og oppleves i overkant enkelt. Heldigvis er disse tre rettene veldig bra.

Panerte og friterte knivskjell er først ut og aller best. Skjellene har fått korrekt varmebehandling som gir dem fin tyggemotstand uten at de er seige. Selve paneringen har en behagelig varme fra chili som først merkes etter en stund. Mens de blekksprutfargete chipsene som serveres ved siden av har en dyp, kjøttaktig fylde. Det er en godt balansert rett som rundes av med en røykt, men syrefrisk majones.

Artikkelen fortsetter under bildet

Hovedretten av pannestekt slettvar med en imponerende stekeskorpe servert med potetsaus og brent purre toppet med løyrom er også utmerket. Riktignok er den brente purreløken en skuffelse i en ellers glimrende rett. Den gir ikke retten den ønskede smaksdybde og overdøver løyromens delikate smak og tekstur. Det er et forstyrende og unødvendig element i en rett hvor en perfekt stekt fisk og en rik og syrlig saus var mer enn godt nok.

Kveldens dessert er en silkemyk og nøttepreget sticky toffee-pudding på maltekstrakt med yuzu-sorbet. Igjen er retten godt balansert med yuzu-sitrusens karakteristiske krydrete syrlighet som fin kontrast til den markante sødmen i puddingen.

Ett Bord er et vidunderlig annerledes sted preget av utrent, men ektefølt vertskapsglede. Denne kjølige fredagskvelden med halvfull restaurant ble de få gjestene sittende på hver sine hjørner av det lange bordet. Slik vil det nok ofte være. Da er det fint at vertskapet likevel får det til å føles som et uformelt middagsbesøk hos gode venner.

Artikkelen fortsetter under bildet