Restaurantanmeldelse av St. Hanshaugen Parkservering: Vomfyll i varmen

En øl kan du nok ta på Sankthanshaugens uteservering i sommer, men skal du spise, er det bedre å grille på plenen.

Hvorfor synes vi det er greit at mat servert mot betaling utendørs om sommeren bare er vomfyll? Og hva er det for slags mangel på yrkesstolthet som gjør seg gjeldende på så mange uteserveringer? Vi har spurt så ofte gjennom årene at det etterhvert er blitt vanskelig å variere ordvalget. Rett nok finnes det hederlige unntak – og de er heldigvis blitt flere – men så møter man den altså igjen: Uteserveringenes likeglade sommerslapphet som lever ganske så bra på det sommeryre publikums mangel på kritisk sans. En perfekt symbiose, som bare lar seg sammenligne med det tilsvarende fenomenet oppunder jul, når julebordpublikum gladelig hiver i seg nokså trist, masseprodusert julemat, mens duren fra samlebåndet høres i servitørens hektiske stemme når han presenterer den drøye regningen i god tid før neste bordsetning.

Det er synd. For hva er vel egentlig hyggeligere enn å sitte utendørs på en av disse lyse kveldene det er så få av, og ikke bare med en duggfrisk halvliter eller et glass vin, men gjerne også med upretensiøs, god mat på bordet? Det er slett ikke umulig å få til. En gjennomtenkt meny, gode råvarer, litt jobbing med smaker og presentasjon, og se: Også besøket på parkrestauranten kan bli en liten hverdagsfest på matsiden.

Ta nå f.eks. Sankthanshaugens Parkservering. Beliggenheten i en av Oslos hyggeligste parker er optimal, tradisjonen fin, publikumstilstrømningen prima. Publikum legger utvilsomt igjen en pen slump penger i løpet av noen hektiske sommeruker. Hvorfor da ikke unne disse gjestene litt, slik at de ikke blir sittende igjen med en kjip følelse av å ha blitt utsatt for opptrekkeri?

I fjor inngikk stedet et samarbeid med kokkene fra supperestauranten Lokk, og det virket jo lokkende. Men ingenting av det nivået vi har møtt på Lokk, kunne smakes i noe av den maten vi prøvde.

Det er selvsagt øl som gjelder her, men et noe bedre utvalg av greie viner burde være mulig å få til allikevel. Og selv om vår servitør var blid og vennlig, var kunnskapene om mat og drikke fullstendig fraværende, og vedkommende røpet også sin mangel på den opplæring ledelsen burde ha gitt, ved å bringe én eller to ting av gangen. Det gikk med andre ord langsomt.

Dagens suppe, på søtpotet og gulrot, skapte forhåpninger om fornyet møte med Lokks suppekunst, men det som kom på bordet var en gedigen skuffelse. Suppen var vandig og underlig i konsistensen, og smakte mest av gurkemeie. På en varm kveld som denne var den dessuten helt malplassert. Her ville en mer typisk sommersuppe vært på sin plass – hvorfor ikke en gazpacho eller vichysoisse?

«Dagens snacks», potetchips, var sprø og gode. Den ensartede konsistensen fortalte imidlertid at chipsen var fabrikkprodusert, noe servitøren bekreftet, og da blir 79 kroner for en liten kurv nærmest svindel.

Min burger var grå og hard. Stort mer er det ikke å si om den. Det er mulig at kjøttet kommer fra Strøm-Larsen, men det hadde skjedd merkelige ting med det på veien. Konsistensen var altfor tett, skjønt heldigvis ikke tørr. Men en eller annen oppfinnsom sjel hadde funnet på å krydre farsen med noe jeg antar må ha vært stjerneanis, slik at lakrissmaken fullstendig fortrengte kjøttsmaken. Brødet under var svært soggy, havet med dvask salat var uinteressant, og den anonyme dressingen tilførte heller ikke noe. Potetene – her pommes frites – var atter masseprodusert. Alt dette var stappet ned i en ørliten plastkurv, og det hverken så særlig bra ut eller var særlig enkelt å få i seg.

Artikkelen fortsetter under burgeren.

Pizzaen vi også bestilte var tynn, på italiensk vis, men bunnen var slapp og deigete og hadde lite smak. Tomatsausen smakte svært søtlig, osten smakte ikke stort, og resten av fyllet bestod av grovhakket rødløk, sjampinjong og slurvet oppskåret bifftomat. 239 kroner kostet herligheten. Dette var, foruten suppen, det eneste alternativet for den som ikke spiste kjøtt.

Lag heller pizza hjemme - her kan du lære hvordan du lager ekte italiensk pizza!

I den grad noe på den knøttlille menyen lignet vellykket, så må det ha vært porsjonen med spareribs, som hadde litt saft og sting, selv om sausen var i søtligste laget. Maispureen var OK, og frites av søtpotet funket greit. Men alt i alt sendte vi lengselsfulle blikk i retning grillfolka på plenene: De spiste sikkert bedre enn vi gjorde. Helt sikkert billigere. For det er dyrt her. Iallfall når det man får i beste fall kan kalles vomfyll.

Eneste dessert, til 99 kroner, er noen kuler med fabrikkis på boks, fire-fem jordbær, samt kakesmuler og strøsukker.

Det er klart det uansett er hyggelig å sitte ute på haugen. Gjerne for å ta en øl. Men glem maten, unnskyld: vomfyllet.