Restaurantanmeldelse av Strand restaurant: Sand i maskineriet

Restaurant Strand i Bærum er et eksempel på hvordan det kan gå når man går i for store sko.

Ved forrige besøk, i 2014, fikk Strands team ros for mat, kompetent service og god valuta for pengene. Så var det da også flinke folk, blant annet Tom Victor Gausdal, som overtok driften av den tradisjonsrike strandrestauranten i 2010. De samme folkene, nå som kokkekollektivet Lava, står også bak blant annet Smalhans og Sentralen.

Det var nokså glissent i lokalet da vi kom, men det tok allikevel noe tid før hovmester var klar til å ta imot oss og vise oss til bordet. En dameveske i vinduskarmen tydet på at bordet var besatt, men hun insisterte på at vi likevel skulle sette oss der. Ikke før hadde vi satt oss, kom paret som hadde sittet der inn fra terrassen, og forklarte at de var blitt anvist dette bordet av en annen servitør. Det ble en smule pinlig både for dem og for oss, men som sagt: Det var nokså glissent i restauranten, så de fikk vindusbordet ved siden av vårt.

Smakebitene med sjøkrepsravioli var litt seige og med lite utviklet smak, men den grønne østersemulsjonen var god. Ny vin kom, like navnløs som champagnen vi hadde fått til aperitiff. Da jeg spurte om hva den het, pekte servitøren på etiketten så jeg kunne lese selv.

Kongekrabbe med grillet tomat og vannmelon, samt en tomatgranité på toppen, hvilte på noe som servitør nummer to gjentatte ganger kalte for balsamicoemulsjon, men som viste seg å være en basilikumemulsjon. Denne ble fort til en vandig suppe da graniteen smeltet, skjønt smakene for så vidt var gode. Men retten hang ikke sammen og virket overlesset.

Det er ofte et dårlig tegn når servitøren flere ganger spør om man vil ha en pause, spesielt når man skal gjennom en smaksmeny med mange retter. Da er det gjerne kjøkkenet som henger etter. Hva som var tilfellet her, vet jeg ikke. Men ventetidene ble lange.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Til den grillede makrellen kom det en Crémant de Bourgogne, et underlig valg, spesielt som det her var grillet kål på tallerkenen. Kålen krasjet også med fisken og rognkjeksrognen. Fløte- og dillsausen hadde kornet seg, skivene av agurk var pene men uten smak. Samlet på gaffelen ble dette bare en smaksgrøt.

Etter ny pause fikk jeg kveite med XO-saus og mer kål, mens mitt bordfølge fikk grillet akkar, med det samme tilbehøret. Det var pent med det tørkede, irrgrønne kålbladet på toppen, men den sterke XO-sausen tok fullstendig luven av kveita, godt hjulpet av chiliflakene i «urtekrydderet», som utløste hosteanfall. Akkaren var seig.

Ved neste hovedrett skulle jeg få kylling etter menyen, mens mitt bordfølge, som ikke spiser kjøtt, var blitt lovet kveite. En grei løsning. Bare at hun fikk den samme retten hun nettopp hadde spist med kålblad og urtekrydder og det hele, nå med kveite i stedet for blekksprut. I slike tilfeller skal man selvsagt si ifra, og restauranten reagerte korrekt. Det kom beklagelse. Kokken hadde visst ikke hatt tankene med seg. Det kom tilbud om en annen, tilpasset rett. Siden det ble opplyst at det ville ta ytterligere 15-20 minutter, valgte vi å stå over. Bordfølget nøyde seg med å spise fisken og la tilbehøret ligge. Retten ble strøket fra regningen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Så klaget paret ved nabobordet. Kyllingen hadde skuffet. Den smakte kull, og smakene overdøvet hverandre. Det siste som da bør skje, er at servitøren kommer tilbake fra kjøkkenet med beskjed om at alle kan ha forskjellige meninger. Det var nå en gang servitøren som hadde spurt om det hadde smakt. Da må man akseptere tilbakemeldingen, ikke se på den som et debattinnlegg.

Min kylling smakte bra, og var et av måltidets bedre innslag, men ble svekket av at den kom med atter en grønn emulsjon og mere kål, og iallfall sistnevnte smakte brent.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Betjeningen kom og gikk. Ofte inn i salen, for så å snu og forsvinne ut igjen. Søl ble ikke tørket av. Kuvertbrødfjølene ble liggende.

Hendelige uhell kan skje. Men når det blir mange av dem, er de ofte tegn på grunnleggende problemer. Går man i for store sko, er det gjerne skomakeren som er ansvarlig. Her skortet det på instruksjon og rutine, i tillegg til at maten var overambisiøs. Da bør man kanskje velge et tryggere, lavere ambisjonsnivå.