Restaurantanmeldelse av Ludo Pizzeria: Ludo på startstreken

Den erfarne ludospiller vet at man noen ganger må rykke tilbake til start. Nye Ludo på Majorstuen i Oslo har et stykke igjen å gå før pizzaen blir så vellykket og leken som den tar mål av seg til å være.

Pizzaens historie i Norge er også fortellingen om hvordan verden kom til oss. Peppes åpnet i 1970 på Solli plass i Oslo, og var de første årene et fasjonabelt sted, der fiffen mumset i seg de tjukke leivene med amerikansk pizza, dengang eksotisk, nytt og spennende. Så sent som i 1990 opplyser en standardkokebok for de tusen hjem at «pizza er en italiensk variant av varme ostesmørbrød», og da sjefen for fabrikken i Stranda i 1980 ble spurt av ledelsen i Nora om å ta på seg produksjonen av en vare som skulle bli til Grandiosa-eventyret, sa han ja uten å ane hva pizza var for noe.

Lage pizza selv? Her er oppskriften på vår mest populære pizzadeig!

Så kort og allikevel så lang tid. Tid tok det iallfall før de første italienske pizzeriaene kom, med tynne leiver og sparsomt med fyll. Og enda lenger tok det før vi fikk de første pizzeriaene med vedfyrt steinovn.

Tiden går, pizzaen består, slik den har bestått i sin urform i Italia i århundrer, adskillig lenger enn noe varmt ostesmørbrød. Nå kan vi velge og vrake blant alle slags varianter – amerikansk, italiensk, modernistisk, cross-over – og spørsmålet er om det ikke begynner å bli en overetablering. Nye pizzeriaer må enten finne en egen vri, eller servere en veldig god pizza fra den ene eller andre tradisjonen. Stedet må altså uansett ha det lille ekstra.

Ut og spise: Alle Godts restaurantanmeldelser finner du her

Dette lille ekstra var det stundom vanskelig å merke noe til under besøket på Ludo, som har etablert seg i hyggelige hjørnelokaler i Vibes gate på Majorstuen. Vi begynte med en bruschetta. Den skal i all sin enkelhet ose av hvitløk, basilikum og god olje på sprøtt, velsmakende og velduftende brød, og tomatene skal ha mye smak og sødme. Men denne var fuktig og smakte lite av hvitløk, kirsebærtomatene var vandige, med en smak jeg ikke ble klok på, og noen basilikum var jeg ikke i stand til å finne blant alle ruccola-bladene og strekene av balsamico-sirup på tallerkenen – sjelden noe godt tegn.

Et fat med antipasti var bedre, med to gode salamivarianter og en bra coppa-skinke. Mortadellaen smakte lite, men ostene – en pecorino, en taleggio og en gorgonzola – var bra, selv om de var kjøleskapskalde. Aiolien til foccaciaen var utmerket, artisjokken og tomatene forglemmelige.

Sjekk også: Klassisk waldorfsalat til julematen

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Ludo er latin for «jeg leker», og det er leken med pizzaene som utgjør stedets utviklingsmuligheter. De kan fås bakt med surdeig eller gjærdeig, gjærdeigspizzaene også i liten størrelse. En Inferno sparket skikkelig ifra på chili-fronten, men var dessverre druknet i tomatsaus, som gjorde at både ost og pølse fløt fritt omkring på leiven. En Margherita – de klassiske pizzaenes dronning – hadde utmerket smak, men atter for mye saus. Siden bøffelmozzarella avgir mye væske under steking, ble dette en slafsete affære.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Blant de «moderne» valgte vi en surdeigspizza med røkt kveite, ganske tykk og med en utradisjonell hesteskoform. Det er mulig at det er hesteskoen som utgjør det moderne, men den hadde uansett mye smak av både fisk og bechamel-saus – eller «bechemel», som det stod på spisekartet, som i det minste var skrevet på norsk, selv om den var nokså mangelfull. Vinkartet var greit og trygt, men ikke spesielt spennende.

Detaljer trekker både opp og ned. Da den intense diskomusikken la seg etter en stund, trakk vi et lettelsens sukk, og hyggelig betjening trekker alltid opp. En pizza med trøfler, skinke og «sesongssopp» viste gode tilløp, skjønt drivhussjampinjongen ikke tilførte noe særlig og mengden med trøffelkrem igjen truet med å gjøre bunnen for slafsete. Sjenerøst bestrødd med sommertrøffel ble dette likevel et høydepunkt.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Tiramisù og cannoli er italienske dessertklassikere. Cannoloen var god, men bakkelsen kunne hatt mer smak og vært sprøere. Mascarponekremen i bløtkaken var også OK, men bunnen virket tørr og hadde lite smak av likør og espresso. Kanskje ikke så rart, ettersom Ludo ikke lager espresso. Noe som i sin tur er rart på et italiensk spisested. Men den kaffen vi fikk, var god, den.

Flere har prøvd seg på dette gatehjørnet, uten å få det til. Skal Ludo bli et virkelig vellykket nabolagspizzeria, må det jobbes mer med både leken og detaljene.

Lese mer? Her finner du alle våre artikler!