Slakter Ingierstrand Bad: Godværsfunkis funker ikke

Samme problem som så ofte ellers: Når beliggenheten og lokalene bare er flotte nok, slutter kjøkkenet å anstrenge seg.

Og denne gang på et sted som hadde fortjent det beste: Selveste Ingierstrand Bad på Svartskog utenfor Oslo.

Duften av furu og fjord slår brått mot en, og der ligger Ingierstrand, et stykke oslosommer så uforandret at det søkker innerst inne i deg. Var det ikke i går at du stod barbent i kø ved iskremkiosken?

Fra tårnet stuper lyse kropper gjennom meter med luft og tiår av tid.

Oslo kommune og Riksantikvaren skal ha stor ros for endelig å ha satt elegante restaurant Ingierstrand Bad i stand – Schiestad og Moestues funkisperle fra 1931 funkler på ny over Bunnefjorden. Og restauranten kan allerede rapportere om suksess, fulle hus og tusenvis av reserveringer.

I en så stor restaurant, med over 300 plasser inne og enda flere ute, må kjøkkenet kjøre et forenklet løp. Gjestene kan velge blant noen få småretter, eller middagsmeny. Når man fra denne kan velge mellom to forretter, to mellomretter, to hovedretter og to desserter, så bør også disse være gode og gjennomtenkte.

Forrettene var knapt tilberedt i det hele tatt. Noen små biter med gravet ørret – meget korttidsgravet, vil jeg si – slo følge med noen dvaske ruccolablad, et par teskjeer lakserogn og var overhelt med en slags sitrontilsmakt olje.

Selv fikk jeg en stor porsjon med løvtynne skiver av bresaola, som var overdrysset med oppkvernet «permesan» (som det stod på menyen), dandert med et par overskårne cherrytomater og ruccola. Det tørkede kjøttet var greit, men langt fra noen åpenbaring av smak, og savnet av noen dråper olje var merkbart.

Vi fikk mye bruk for godviljen denne kvelden. Vår servitør var vennligheten selv, serviceminded og blid. Og når maten ble pinlig, kunne vi alltids snakke sammen om hvor flott anlegget er.

Som over fiske- og skalldyrsuppen, der kraften i bunnen var god, men der fisk, reker og kamskjell hadde ligget så lenge at fisken var i oppløsning og skalldyrene var seige som viskelær. Suppen ble for øvrig servert med snerk.

Asparges med posjert egg var en trist opplevelse. De største aspargesene var treene og harde, de minste var riktig kokt, men toppene på flere av dem hadde stygge klemskader. Egentlig sekunda vare. Det posjerte egget hadde en plomme så hard at den stod av seg selv, mens hviten var i oppløsning. Formodentlig en følge av dårlig kalibrert sous-vide-apparat. Til dette: Mer parmesan, mer ruccola, og mer av den underlige oljen som hadde fulgt laksen – men som her krasjet totalt med egget og parmesanen.

Når man fikk et anbefalt glass Chablis oppå dette, var kjedekollisjonen et faktum. Vinen passet i det minste bedre til suppen.

Kveite med en champagnesaus kunne vært bra. Bare at sausen – som i utgangspunktet var nokså salt – var tilsatt enda mer kaviar, denne gang noe sortfarget, slik at den ble salt som Dødehavet. Potetmosen hadde derimot ikke noe salt i det hele tatt.

Spinaten var vandig. Selve fisken hadde formodentlig ligget for lenge i sous-vide, for den hadde god konsistens ytterst, men jo lengre inn man kom, desto mer hadde nedbrytningsprosessen av det tandre fiskekjøttet kommet i gang, slik at kjernen var melen.

Lammekotelettene mine var seige, sjysausen god på smak men svært klistrete, og lasset med halvmoste poteter og en overkokt ratatouille gjorde ingen ting fra eller til.

Begge rettene kom på kalde, i beste fall lunkne tallerkener. Den hvite burgunderen og den røde Côtes du Rhône vi fikk, satt i det minste greit til.

Vi snakket mer om lokalene, som tross sin enkelhet i farger og former åpenbarer hvor gjennomtenkt arkitektene arbeidet: Stedet speiler lyset, vegetasjonen og fjorden. Om bare maten hadde hatt noe av den samme enkle eleganse!

Men her var det bare enkelt. På grensen til det amatørmessige.

Fire oster til medspisersken hadde alle det felles at de var nokså kjedelige. Men én stakk seg allikevel ut. En brie. Den var ikke moden. Den var ikke overmoden. Den var blitt dårlig.

Den annonserte pannacotta i «jordbær- og vaniljesuppe» viste seg i stedet å bli servert med ca et kvart kilo grovmoste bringebær, ispedd et par blåbær og bjørnebær.

Punktum finale. Dette måltidet var ikke verd i nærheten av 595 kroner pr snute + vin. Trivelig service, samt lokale og utsikt er det eneste som trekker opp.

Hyggelig at restauranten har fullbookede kvelder utover sommeren, men her vil suksessen komme på tross av maten. Ingierstrand er en reise verd, men nøy deg med noe å drikke. Kos deg i godværet og i den klassiske norske funkisen, men spis før du kommer.

Har du spist her, hva syns du? Skriv hva du mener nedenfor. Ta også bilde av maten og del den på instagram med #godtno.

Skal du ut og spise? Les anmeldelsene først:

• Langt unna Nirvana på restaurant Mahayana
  
• Holmenkollen restaurant imponerer ikke
  
• Toppkarakter til Colonialen Brasseri i Bergen
  
• Nighthawk Diner, flott utseende er ikke nok
  
• ... og flere her