Restaurantanmeldelse av Punk Royale: Wallmans salonger for den nye generasjonen

Punk Royale harseler med tradisjonell fine dining på en måte som er parodisk og langt forbi teit. For den som lar seg forføre venter en henrivende forestilling.

Det gjaller klassisk musikk ut av høyttalerne. Det er mørkt. En ung mann er ikledd gul arbeidsvest, hjelm og hørselsvern. Det siste kan kanskje være et HMS-krav. Musikken er altfor høy. Det er for mørkt også, og røykmaskinen gjør alt umulig å avbilde for bruk i avisen.

Dette er nok også meningen. Du skal dras ut av den komfortsonen fine dining er. Gött, gött, gött. Så sjukt gött. Den svenske overenergiske, overivrige servitøren stapper en skje med smak i munnen på meg før jeg helt oppfatter hva som skjer. Servering på skje, det som var på alle bord på tidlig 2000-tall, er tilbake. Her som noe som overraskende presses i deg, litt ufrivillig.

Det er mye smak, det er trøffel her og der, det er en liten sjøkrepshale med ingefær og miso, det er en stor reke på en pinne i en kopp med popkorn. Den tømmes ut over bordet. Hvis du skulle føle for litt snacks mellom serveringene. Det er ikke punk, det er en parodi på alt hva konvensjonen sier at en restaurant er. Det er en temarestaurant uten tema.

Rettene kommer i høyt tempo. Det er servering med hansker, fra sprøyter, på kjeks, i beger, kaviar rett på hånden, du graver med fingrene i en røkt laks- og rømmerøre.

Delikat? Nei. Godt? Ja.

I en måned har crewet fra stockholmsrestauranten Punk Royale vært i Oslo. De har tatt over en gammel bar, gått løs med neonspray og utstyrt lokalet med blue-light, diskokuler, røykmaskin og alt annet som er gøy.

Punk Royale har klistremerker med fire Michelin-stjerner på døren. De har tagget flere makroner, som stjernene også kalles, på veggen mot toalettet. Det er malt tegneseriefigurer som betyr noe for millenniumsgenerasjonen med fluoriserende maling på veggene.

Musikken er også ny-nostalgi. Det er twilight-zone, det er hits fra oppvekst, det er hvite duker som blir sølt ned med saus.

Det kastes garnityr, kokken roper «gött» mens små puffede kjeks blir strødd på tallerkenen som konfetti.

Det er hedonisme. Det er umulig å ikke bli smittet av energien.

Det er allsang på bordet ved siden av, og andre bryter ut i spontan applaus. Det er på akkurat dette tidspunktet det går opp for meg – servitøren har tatt av seg den gule vesten og hjelmen og går nå i bar overkropp og shorts – at dette er Wallmans salonger for den nye generasjonen.

Dette er middag med et show. Verdens dårligste låt blir spilt fryktelig høyt, men man kan ikke la være å sittedanse.

Dette er restauranten der du sittedanser mens du spiser gåselever og drikker fruktlikør gjennom en sprøyte. Man spiser en blodkjeks med ål mens Rage Against the Machine spilles rett etter Eurovision-fanfaren og man spiser kamskjell med kyllingkraft og sellerirot.

Og servitøren heller vin som passer akkurat greit med rettene.

Det er iskald vodka servert fra jerrykanner. Lunken pils rett fra flasken.

Det er en harselering med alle de tradisjonelle fine dining-elementene som gjør spiseopplevelsen til den langdryge og repetisjonspregede opplevelsen den ofte kan bli. Her er det høyt tempo, høy musikk, mye røyk, latter og skrål.

Det er to timer som er intenst krevende om du ønsker dype konversasjoner, eller sakte spising av små retter. Det er mange små retter, men du skal hive innpå. Det er parodisk. Det er teit.

Men det er så langt forbi teit at det hele blir greit.

Punk Royale ligger i Frognerveien. Ikke langt unna der vår helt egne institusjon av en bøllete restaurant ligger. For på Palace Grill har de servert mat på en dør, mat i sprøyter og mat i plasthansker. De holder høyt tempo på mat og vin, og er også mye av alt, men på en renere måte. En mer akseptabel måte kanskje, hvis man er født før 1980.

Idet du står utenfor døren med de blendede vinduene har du to valg. Du kan enten la deg rive med, eller du kan hente ut din indre gubbe. La din indre gubbe bli igjen ute, og la deg forføre av et sted der mye er mer og det er alle de forbudte gledene som gjelder.

Føl på en slags ukomfortabel komfort, og la forestillingen henrive deg.