Restaurantanmeldelse av Brazzeria: Imponerende rom, skuffende mat

Togforbindelsen er bedre enn maten på Brazzeria på Østbanehallen.

Nye Østbanehallen med alle sine nye spisesteder åpnet til blandet kritikk i vinter. Deriblant Brazzeria, en slags kryssing mellom en italiensk trattoria og et fransk brasseri. Det er et gedigent spisested som ønsker å være mye for mange. Selv hevder de å være en av byens største restauranter, som om det i seg selv skulle være noen form for kvalitetstempel.

Ute i selve Østbanehallen har Brazzeria en masse småbord i det som best beskrives som en innendørs uteservering. Men det er inne i hovedsalen det virkelig skjer. Det er et stort lokale, men godt hjulpet av en vellykket planløsning som deler det i mindre seksjoner blir det aldri upersonlig eller overveldende. Svulstige lamper i ulik utforming hengene lavt fra forseggjort smijern klarer å tvinge på oss en behagelig intimitet ved bordene som man slettes ikke skulle tror var mulig i et slikt enormt rom. Men så snart du lar blikket vandre blir du fanget av den overdådige takhøyden. Det er simpelten imponerende. Og om fortidens store jernbanerestauranter som tidligere var viktige knutepunkt i bybildet hvor folk møtes enten de kom eller dro.

Menyen passer godt til rommet. Den er stor og henter også massevis av inspirasjon fra en svunnet tid. Retter som fransk løksuppe, italiensk antipasto-tallerken, carpaccio og oksetartar står side om side med 35 andre av min foreldregenerasjons favoritter. Ja, og så 14 ulike pizza. Og selv om det er mange retter på menyen er det nesten ikke en eneste som ikke frister. Jeg skulle bare ønske at den som har skrevet menyen også kom og laget maten vår.

For det engasjementet og den basiskunnskapen som er nødvendig for å sette opp en slik meny er totalt fraværende i matlagningen ved mitt besøk. Det er knapt en rett som ikke er preget av lettvinte løsninger, slurv eller en mangel på fingerspissfølelse.

En carpaccio av tynne skiver torsk med kaviar og rødløksmarmelade serveres så kjøleskapskald at jeg mistenker at den er klargjort på forhånd. Den kalde torsken alene er karakterløs. Kaviaren er ikke salt nok til å runde av smaken og gi retten fylde. Og når sitronen glimrer med sitt fravær er rødløksmarmeladen ikke syrlig nok til vekke liv i retten.

De to pølsene Merguez og Salsiccia som serveres med fransk potetsalat og syltet kål i to varianter har noen reddende kvaliteter. Pølsene er smaksrike og smaker varmt av eksotisk krydder, men spoleres av at de er rynkete og i overkant tørre. Sannsynligvis er resultat av at de er halvstekt tidligere på dagen i et påvente av et voldsomt innrykk av gjester. Den franske potetsalaten mangler snert fra den franske sennepen og når potetbitene er i størrelsen «en halv potet» blir det for lite smakselementer i forhold til mengden smakløs potet.

Vi blir for øvrig forsøkt servert denne retten engang til senere i måltidet av et serveringspersonal som er smilende, men tidvis forvirret og ufokusert. For hva annet kan man kalle en gjeng, som foruten denne glippen serverer all rettene til bordet samtidig - både varme og kalde - uten at vi har bedt om det, og som glemmer en av gjestenes kritiske nøtteallergi. Den ekstra pølseretten endte for øvrig opp hos en av de ansatte som satt ved et av bordene i baren og jobbet på PC-en sin.

Det er åpenbart brukt store summer på å gjøre Brazzeria til et vakkert spisested, om enn en av de største i byen. Likeledes har noen virkelig gjort en et godt stykke arbeid i konsept- og menyutvikling. Men gjennomføringen kommer stadig til kort. Når alt er sagt og gjort kan det likevel tenkes at Brazzeria vil lykkes. Kanskje jeg bare er en snobbete restaurantkritiker, og kanskje maten ikke er så viktig som jeg mener den er. Det lett å se for seg at stedet som har noe for alle på menyen er enkelt å velge til både lønningspils, julebord og venninnekvelden. Transport hjem på kvelden skulle heller ikke by på problemer.