Restaurantanmeldelse av Café Platz: Velkledd mat

Klær skaper maten, eller?

Det hotteste i sommer er fra år 2000. Om det ikke akkurat var uskyldens tid, så inneholdt 2000 mye vi ikke trenger å gjenta eller prøve igjen. 2000 var tiden for fusion, og vi er på mange måter tilbake til den tiden da alt var lov. På Holzweiler sin restaurant Café Platz serverer de middag og lunsj – mat du kan spise etter en lengre handletur, eller mat du kan spise mens du ser på andre som er på handletur.

Men kan man lage god mat der man selger fine klær?

Det finnes to ytterpunkter i butikkselgermetodikk. Det ene er å være overøsende på informasjon, være grenseløs i tilbakemeldinger av typen som kommer stormende inn i prøverommet og forteller deg om plagget sitter bra eller ei. Og så har du den andre. Den der en fotfølger.

Holzweiler bekjemper butikkdøden på den måten de store merkevarene gjør det også i utlandet, de sper på med en opplevelse. For skal vi være helt ærlig, så er ikke kleshandel i seg selv en stor opplevelse. Men er blandingen klesmote og mat egentlig god? De prøver seg på et svar på deres nyåpnede Café Platz.

Fint plassert på Oslos heteste torg ligger en uteservering møblert med leide benker og bord. De har sikkert gått på den samme smellen som de fleste andre, med utemøbler som ikke ble levert i tide før sommeren fordi alt sitter fast på en båt. Sier de, utemøbelselgerne.

Festivaluttrykket skjemmer ikke plassen. Det er fint å se noe som ikke er helt på plass i et ellers svært polert byrom. Men det er lite som er overlatt til tilfeldighetene inne i butikkrestauranten. Buet spiletak og arker i veggene rundt vinduene får tankene til å vandre til spanske stjernerestauranter i det tidlige 00-tallet.

God service er en balanse, med akkurat nok oppmerksomhet og akkurat nok informasjon. Det er en kompetanse å etablere velvære og godfølelse hos gjesten.

Et av de store problemene om dagen er nettopp bemanning. Det finnes ikke nok servitører og kokker til alle de stedene som har vært åpne i en årrekke, og det finnes i hvert fall ikke nok folk til alle de som skal åpne i tiden som kommer.

At vi blir bedt om å flytte oss i et tomt lokale, når vi få minutter før ble spurt om vi ønsket mer å drikke er i beste fall merkelig, men at kompetansen mangler på halvparten av betjeningen er ille og dessverre et tegn i tiden.

Et kløyvd salathode er overdrysset av en slags cæsardressing. Salaten er sprø og smaker lite, men dressingen tilfører en rik smak. En trygg og god havn for dem som ikke ønsker å seile for langt ut i ukjent farvann. Denne fremstår også som sunnere enn tilsvarende versjoner i nabolaget.

Eggerøren er myk og bløt, og så langt unna en hotellklump du kan komme. Den konkurrerer med naborestauranten sin mye instagrammede variant. Men uansett i hvilken vinkel du poserer eggerøren er den ikke fotogen.

Villaksen er røkt. Røyksmaken er lett og omfavner den elegante fisken. Laksen kommer oppskåret i større biter og serveres på vekt, slik som dyre råvarer ofte gjør. En tallerken med 100 gram av den utryddingstruede arten står fint for seg selv, men sammen med brød fra Ille brød er det ille bra.

En tartar med fin referanse til den nærmest myteomspunne tartaren fra den nå nedlagte københavnresturanten Manfreds og dets skaper Puglisi, er grovkvernet med en krem under. Det er en frontkollisjon av løpstikke som treffer i munnen. Løpstikke, dette ugresset eller krydderurten som gir alle krydderblandinger det lille ekstra. Her er mye mer og enda bedre. Smaken av kjøttet forsvinner litt, det er bare teksturen som gjør deg oppmerksom på at det er en tartar du spiser.

Brødet fra Ille brød er så tidsriktig som det lar seg gjøre. Det er også det beste brødet i Oslo. Smøret du får servert ved siden er pisket. Et pisket smør tar bort mange av kvalitetene et smør har. De konsentrerte tonene av smør kommer av salt og ikke minst – den gylne fargen. Den luften man pisker inn i et smør tilfører lite av smak og fratar smøret dens kompakte smak og konsentrerte farge. For dem som trenger lettprodukter for slik å innbille seg at man er de få grammene lettere etter endt måltid, er kanskje luften den tilførte luften symbol på lettheten.

Alle skal ha råd til å spise på Café Platz, og de små rettene er priset slik at det er noe for de fleste. Men for en stor lunsj må du ha flere retter, og da er ikke prisen lenger like tilgjengelig og lav.

En lunsj på Holzweiler kunne vært veldig bra. For kjøkkenet viser tendenser, men trenger litt tid for å gjøre noe som ikke fremstår som en kloning, eller kopi av det som serveres om dagen. De trenger også mer kunnskap blant dem som serverer. Men det kommer, for gjester er ikke nådige, og det er en hard skole å løpe rundt blant irriterte gjester når man ikke har svar på noen av gjestenes spørsmål.