Restaurantanmeldelse av Stock: Kraftåpning

Enkelte småting er ikke helt på plass. Men det er ikke verre enn at man må si at Stock har knekket koden - for ikke å si barkoden.

Man kan mene hva man vil om Barcode i Bjørvika, men den ligger nå en gang der. Og nå som detaljene omkring husrekka etterhvert er kommet på plass, med beplantning og gater og trikkeholdeplass, har også tilgjengeligheten økt, og det er kommet liv på gateplan. Mest på dagtid, når Barcodes kontorfolk kan nyte den fjordutsikten som de som holder til lenger innover i byen ikke lenger har akkurat samme glede av som før strekkodehusene kom. Men det er også litt liv på kveldstid.

Nyåpnede Stock spiseri og drikkeri serverer både lunsj og middag, og har en stor bar i tillegg. Og er nok først og fremst tenkt å passe til dem som jobber i nettopp i Barcode. På engelsk kan jo «stock» bety en rekke ting, blant annet aksje og varebeholdning, men også, på kjøkkenspråket: kraft.

Og det er utvilsomt kraft i Stocks kjøkken. Menyen er basert på gode, norske råvarer, og følger trenden med å lage forholdsvis enkel og ujålete, men velsmakende mat. Både til lunsj og middag er det noen få, men gjennomtenkte retter på menyen, i tillegg til dagens. Det var middagsrettene denne anmelder prøvde, og det ble en fin opplevelse. Servitørene er trivelige og blide og har god fagkunnskap. I tillegg er lokalene stilige uten å virke hverken blærete eller golde, tvert om er det lunt og hyggelig.

Les hvordan du åpner østers samt tre serveringsforslag a la Lise Finckenhagen her.

Det er med østers som med tran: Man skal ha i seg mest mulig i alle måneder med R i. Heldigvis har kalenderen flest av disse månedene. Seks stykker kom på bordet, store og fine, tre Nr. 3 fra Bretagne og tre Tsarskaya. Dertil godt brød og knekkebrød. Deretter kom på den motsatte siden av bordet kamskjell med en syrlig smørsaus med epler, nøtter og jordskokk. Kamskjellene var perfekt tilberedt og syren og sødmen i sausen laget artige forbindelser mellom de forskjellige smakene. Selv fikk jeg en mousse av kyllinglever med rødbete og en smørstekt brioche. Igjen holdt det i massevis: Sødmen i rødbetene og teksturen i baksten danset en egen, liten barcode-dans med kyllingen i munnen.

Heldigvis er ikke prisene like høye som husene, tvert om ligger rettene på omtrent samme prisnivå som tilsvarende steder, eller kanskje noe over. Vinen, derimot, fås i alle prisklasser man måtte ønske, og det er vel som det pleier å være i finansstrøk.

De glassene vi fikk anbefalt til våre forskjellige retter, var gode matcher. Den gamle Mosel-kamerat Himmelreich stod bra til kyllingleveren, men 115 kroner glasset er mer enn hva flasken koster på polet. En annen riesling, fra Alsace, Jean-Marc Bernhard, var et flott følge til kamskjellene og forsvarte prisen (også 115 kroner) noe bedre. Den herlige, hjemmelagde spagettien med løyrom og smørsaus er å få flere steder i byen, og det er ikke rart, for det er alltid like godt. Her traff vinvalget, en Buxy Montagny 1. Cru fra 2010, blinken så det sang.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Etter denne kraftprøven fra Stock kom hovedrettene. Og det ville være feil å si at de ble en nedtur. En mør og velsmakende entrecote med en morsom, røkt hollandaise-variant, hadde dessuten følge av en deilig, blank rødvinssaus og muligens de beste grønne bønner jeg har spist siden årtusenskiftet; knasende sprø, syrlige, nydelige. Et stykke kveite var velsmakende, men hakket for mye stekt, og selv om gresskarpureen var deilig, skjedde det noen rare smakskollisjoner mellom den, kveita og skummet av strandkrabbe. Det var kanskje ikke helt vellykket, men det kan være individuell smaksoppfatning. Potetpureen som det kom rikelig av i en skål ved siden, var myk og intens i smaken. Det som derimot trakk begge retter ned, var at alt ble veldig fort kaldt på tallerkenene. Og det var fordi tallerkenene ikke var varmet. Om de faktisk hadde ligget i et varmeskap, hadde ikke varmen holdt seg gjennom anretning og utbæring og enda et stykke til. En sånn skuffende detalj la imidlertid bare begrenset demper på stemningen, som i tillegg ble holdt oppe av en god Barbera d’Alba til entrecôten og en velbalansert Pouilly Fuissé til fisken.

Lag en enkel og god biffmiddag hjemme - her finner du oppskriften på Bent Stiansens biff med «juksebearnaise»!

At dessertavdelingen på spisekartet kalles for «Søtt ved reisens slutt» syntes nå denne anmelder var litt søtt, da. Ostene, en Brillat-Savarin, en comté og en roquefort var helt i særklasse gode. En dessert med is av yoghurt og tjukkmelk, sammen med jordnøttkake, fudge og sjokolade, var nydelig på alle vis; spesielt isen, som maktet å trekke noe av det øvrige måltidets røffe, jordnære smaker helt frem til kaffen.

Enkelte småting er ikke helt på plass. Men det er ikke verre enn at man må si at Stock har knekket barkoden.

Ut å spise i helgen? Alle våre restaurantanmeldelser finner du her!
Premisser for VGs restaurantanmeldelser
Poenggivningen reflekterer en helhetsopplevelse, der mat, service, og stemning bedømmes samlet. Uansett type spisested, blir alle bedømt etter graden av måloppnåelse i forhold til hva som er å forvente ifølge restaurantens sjanger og ambisjon.
Restaurantene blir besøkt én gang, men med fornyet besøk hvis første besøk skulle indikere at det blir gitt terningkast 1. Anmelderne ser bort fra hendelige arbeidsuhell, men forsøker å bedømme helhet og mønstre.
6 angir en usedvanlig vellykket opplevelse, langt over forventet
5 angir en meget god opplevelse, bedre enn forventet
4 angir en god opplevelse, omtrent som forventet
3 angir en skuffende opplevelse, noe dårligere enn forventet
2 angir en dårlig opplevelse med flere feil og mangler
1 angir en usedvanlig dårlig opplevelse med en rekke forhold under enhver kritikk