Restaurantanmeldelse av Izakaya: Lost in translation

Izakaya i St. Olavsgate leverer autentiske japanske småretter, men stemningen har blitt borte på reisen.

Vannhullet Izakaya ved St. Olavs plass er oppkalt etter det japanske gastropub-fenomenet med samme navn. Et navn som er sammensatt av to ord. «I», som betyr bli, og «sakaya» som betyr sake-sted. Det som opprinnelig startet som sakeutsalg hvor kundene fikk bli værende og drikke sin nyinnkjøpte risvin, har den dag i dag sterk forankring i den lokale kulturen.

Hver ettermiddag fylles Japans mange sentralt plasserte Izakaya-er av kontoransatte menn, såkalte Salarymen, som møtes for å sluttføre forhandlinger eller simpelthen for å unngå trengselen hjemme i en knøttliten leilighet, over en matbit og rikelig med drikke etter en lang dag på kontoret.

Oslos Izakaya fremstår riktignok litt annerledes der det ligger i et lite kjellerlokale bortgjemt i et portrom. De to små rommene er fylt med langbord og benker over en blanding av stein- og tregulv. Det er lavt under taket med eksponerte trebjelker og lokalets eneste naturlige lyskilde er noen få små vinduer langt opp på veggen. Hvitmalte murvegger er fylt med japanske film-postere og avisutklipp. Egentlig minner interiøret mer om en uferdig kjellerleilighet hjemme hos en ungkar opptatt av Bruce Lee-filmer.

Menyen oppleves mer autentisk med tretten ulike småretter godt forankret i det japanske kjøkken. På tradisjonelt vis kan man begynne med kjappe og lettere retter som dampede og saltede soyabønner eller gjæret kinakål med chili. Deretter bestiller man kraftigere retter som egg marinert i Mirin, sake og soya eller Gyoza-dumplings fylt med svinekjøtt og servert med dip. Izakaya runder av menyen med mettende retter som kalde bokhvetenudler eller strimlet kylling i kremet sesamsaus for Salarymen som står over middagen hjemme.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

De dampede og saltede soyabønnene er fint varmebehandlet. Ikke for varm, men samtidigmed riktig tyggemotstand. Soyabønnene servert slik, lettsaltet, er kanskje det reneste og enkleste eksemplet på den kjøttfylte smaksprofilen Japanerne kaller «umami». Men jeg skulle likevel ønsket meg mer særpreg. Det er tross alt bar-snacks som du i dag kan gjenskape fra frysedisken på din lokale Meny-butikk med hjelp av en mikrobølgeovn.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Jeg gleder meg til en servering av shitakesopp stekt i smør. Med syrlig ponzusaus bør dette by på rene smaker fra den asiatiske soppen, men hverken smøret eller den vanligvis så distinkte sausen lykkes med å sette sitt preg på retten.

En liten skål med sjøtangmarinert, søt eddikdressing har heldigvis mer karakter. Den er godt balansert fra eddikens syrlige friskhet gjennom sjøtangens smaksrike mellomspill før det rundes av med en dybde som varer godt hjulpet av sesam i marinaden. Tynne strimler av reddik og agurkskall på toppen gir også nødvendig variasjon i teksturen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Måltidets beste enkeltelement er den mektige sesamsausen som serveres i en bolle med strimlet kyllingkjøtt. Rettens beige farge er riktignok ikke spesielt sexy. Samtidig fungerer kyllingkjøttet mest som en organisk svamp for å samle sammen mest mulig av den vidunderlige sausen. Den kjøttfylte og søtlige smaken av sesam og fløte dekker hele munnhulen i et harmonisk spekter som formelig skriker etter en kald sake eller en frisk og enkel japansk øl.

Izakaya er åpenbart populært og en knapp time etter åpningstid er det gjerne litt ventetid på sitteplasser. Men som så ofte ellers blir noe av essensen borte når slike kulturelt forankrede konsepter eksporteres. Selv om maten oppleves som autentisk lar ikke miljøet og utrykket seg så lett oversette hit hvor Hvermannsen helst vil hjem til sofaen og gullrekka på NRK. Der en dresskledd regnskapsfører ville sittet i Japan sitter her en ung særnorsk hipster med ironisk bart og lua på ved bordet.