Baltazar Enoteca: Reddet av stemningen

Ta med gode venner, bestill noen skinker og et par glass god vin – og la praten gå på en ekte italiensk kneipe.

Noen ganger er det deilig å slippe det evige jaget etter det nyeste, kuleste spisestedet. Bare sette seg ned med et godt glass vin og en enkel, men velsmakende middagsrett. Ingen store vyer, bare ærlig håndverk og fornuftige råvarer.

Et sted hvor ingenting er selvsanket, vinen gjerne er litt for varm og Instagram føles kleint. Et lunt sted hvor hverken maten, vinen eller kokken kommer i veien for de gode samtalene.

Slik er Baltazar Enoteca bak Domkirken i Oslo sentrum.

Enoteket er i underetasjen til Baltazars fjongere Ristorante, hvor det italienske kjøkken presenteres på hvite duker med fint bestikk. Her nede er det rustikken som råder.

En lang bardisk i enden av det smale lokalet setter tonen. På veggen bak baren er det metervis med vinhyller bak smijernsgitter.

Du kan velge å sitte ved baren på ukomfortable barkrakker eller på en pinnestol ved en av de tettsittende trebordene.

Med treverk og eksponert murstein er Oslos gamle basar en særdeles velegnet beliggenhet for en slik enkelhetens hule.

Menyen er nokså omfattende og godt tilpasset en lengre kveld eller en lat lunsj i godt selskap. Her bør det finnes noe for alle. Et fornuftig utvalg forretter, litt pasta, noen hovedretter og til sist et beskjedent utvalg desserter.

Alt er godt plantet i italienske mattradisjoner. Det finnes til og med et utvalg pizza, hvis du ikke har funnet noe annet som frister.

Følg André på Instagram for bilder fra måltidene.

Det kan tenkes at Baltazar kunne ha godt av å konsentrere seg om litt færre retter. Det lille vi rekker å smake føles nemlig litt ufokusert og en anelse voldsomt.

Når det er sagt, er maten super autentisk.

Sitter du ved baren, og dermed med ryggen mot vinduene, er det ingenting som forstyrrer illusjonen om en liten kneipe i Italia. Stemningen er uslåelig.

Det er kanskje nettopp dette som er Baltazars største fortrinn. Liker du deg i Italia, vil du fryde deg her.

Maten er langt fra dårlig. Men likevel ikke så god som jeg skulle ønske meg.

Servitørens favorittforrett, Vitellana Gremolata, består av syltynne skiver av kalveroastbiff fra norsk urfe, med en finhakket blanding av sitron-zest, persille, hvitløk og ørlite olivenolje.

Valget av urfe føles unødig kostbart, og kjøttet er så magert at retten trenger en fedme eller rikhet som den fruktige olivenoljen ikke byr på.

Retten er også dekorert med små granateplekjerner, som ikke tilfører annet en farge og oppleves litt i utakt med resten. Kanskje noen kvarte artisjokker og en sitronbåt hadde passet bedre?

Hovedretten av bresert villsvinskank med polenta er bedre, med perfekt konsistens i kjøttet. Men den annonserte rødvinsjyen ser ut til være erstattet med kraftkokte linser.

Polenta med linser kjennes unødig. Grønnsakene som serveres ved siden av, er i tillegg overkokte.

De aller fleste restaurantene i Italia er jo ikke strålende, men snarere helt gjennomsnittlig. Likevel ser det ikke ut som om vi nordmenn kan få nok av dem.

Så kan det tenkes at gjennomsnittlig i Roma er over snittet i Oslo. Det er nettopp her Baltazar Enoteca befinner seg, over snittet.

Prisene er også der, tre retter for to personer koster over 1200 kroner. Selv om det er veldig koselig her, er maten for slurvete og famlende til å nå høyere opp.

Det smaker godt nok til å svare til forventningene, men ikke nok til å imponere.

Bestill heller et utvalg av antipasti og noen gode glass vin. Dette er da også et sted hvor hverken maten eller vinen går i veien for de gode samtaler.