Restaurantanmeldelse av Festningen: Ekte sommermat for pengene

Festningen gjør stort sett det gode uteserveringer skal gjøre om sommeren: Gir oss god mat og skaper litt feststemning.

Oslosommeren er over oss, kort og hektisk, og gjestene trekker utendørs. Og hva kan vel være bedre enn å sitte noen timer med fjordutsikt, noe godt i glasset og et upretensiøst men velsmakende måltid på bordet? Det er dette uteserveringen på Festningen forsøker å få til, og lykkes heldigvis langt på vei.

Vi har vært inne på det før: Kombinasjonen god beliggenhet med utsikt + uteservering resulterer ikke nødvendigvis i en opplevelse det er verd å betale for. Det er som om publikum, som ellers er blitt mye mer kvalitetsbevisst de senere årene, senker guarden i møtet med lyse kvelder og bølgeskvulp, så lenge vi kan være ute! Og det er selvsagt «ute» som byr på utfordringer for dem som skal drive spisesteder utendørs i et land der også sommeren kan ha vinterlige øyeblikk.

Et godt alternativ for en sommerlig lunsj er Vingen på Astrup Fearnley-museet. Les anmeldelsen av den her!

Så hva bør man kunne forvente av en uteservering, ut over beliggenhet? Jo: Menyen behøver ikke være lang, men den bør være gjennomtenkt, slik at den gir variasjonsmuligheter. Rettene må være sommerlige og ukompliserte, med gode råvarer, slik at kjøkkenet kan levere fullverdig mat til mange. Betjeningen må være rask og flink, tilbudet av drikke på glass og flaske må være sånn at man ikke føler seg bedratt. På toalettet bør vi ikke møte mye lavere standard enn den vi venter oss resten av året.

Festningen får til mye av dette, og distanserer allerede i utgangspunktet mange andre uteserveringer i Oslo. Ikke bare er det flott å sitte i historiske omgivelser, stedet er trivelig, servitørene proffe, og maten treffer langt på vei der den skal.

Noen tips: Stuss tuja-buskene som står i potter langs nedre terrasse. Ikke fordi opptil flere kan tenkes å mene at tuja er Universets styggeste prydplante, men fordi de delvis sperrer for utsikten. Her sitter man lavere enn vollkronen, slik at det lille fjordgløttet som er, blir borte for den som sitter i gal vinkel til buskvekstene. Viktigere: Toalettene, som ligger i selve restauranten, er rene, men det fløt av papirhåndklær på gulvet. Kingelvev bak de elegante glassplatene mellom teglsteinsveggene og selve fasilitetene trekker heller ikke opp. Viktigst: Overstadig berusede gjester bør ikke skjenkes. Jeg skriver ikke dette for å moralisere over livsglede en lys sommerkveld, heller ikke bare fordi det kan sjenere andre gjester, men fordi det er en farlig sport å drive med for et sted med bevilling.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Blåskjellene i gryte var et høydepunkt. Store og møre, på sekundet dampet riktig med chili, hvitvin, grønnsaker, hvitløk og timian er de verd besøket i seg selv. Det lille chili-stinget ga skjellmusklene ytterligere muskel, aïolien var avrundet med god balanse mellom fedme, syrlighet og hvitløkstoner, like klassisk som pommes-fritesen, som kunne vært sprøere. Focacciaen vi bestilte til var utmerket, med rikelig smak av rosmarin og olivenolje, og paprika-aïolien sto bra til brødet.

Av de mindre rettene forsøkte vi en spinat- og ruccolasalat, som kom med ricotta, krutonger og vannmelon. Krutongene var gode, og det fungerte bra med melonbitene, men spennende ble det ikke. En spinatsalat skal helst være distinkt og sprø i alle ledd og ikke få en så monoton konsistens som denne. Røkelaksen var bedre, selv om den kunne hatt enda tydeligere røyksmak. Da ville den lettere forsvart plassen på menyen som en enkel sommerrett med lakserogn, kapersbær, rødløk, dill og crème fraîche med sitron.

Min entrecôte som hovedrett var saftig og velsmakende, grillet nøyaktig til ønsket stekegrad. Med urtesmør, grillede asparges og tomater var dette en rett som i sin enkelhet fungerte veldig bra. Mindre vellykket var ueren, som var riktig stekt, men der mengdene med oliventapenade ble både for salt og for syrlig og helt overtok smaksbildet. Her skulle det vært en saus, og tapenade bare som kontrast. De knuste potetene som fulgte med, ble både forvirrende og kjedelige.

Stikkelsbær med crumble og vaniljeis var derimot svært sommerlig og veldig godt. Isen var smaksrik og stod tydelig frem mot bærsmaken. Min tiramisù i beger hadde konsistensproblemer, selv om sjoko-strøet ga litt tekstur, og det var ikke godt å si hva iskremkulen hadde å gjøre på toppen. Men la gå, det er godt med is om sommeren! Godt er det også med servitører som kan sitt fag, som viser alle bord oppmerksomhet, som finner de riktige vinene på glass og som ellers får en til å senke skuldrene. Tross enkelte feilskjær, lette å fikse, står Festningen støtt, slik festninger skal.