Restaurant Vaaghals: Gutta på tur våger og vinner

Nyåpnede Vaaghals i Oslo byr på solid håndverk og gode råvarer – ungdommelig og lekent presentert, i flotte lokaler.

Den veletablerte kokkeduoen Jørn Lie og Eirik Lillebø har fått med seg «Gutta på tur»-gjengen og slått leir i de to nederste etasjene i revisorfirmaet PWCs flotte glassbygg i Bjørvika. Vegard Ulvang, Bjørn Dæhlie, Arne Hjeltnes og Arne Brimi er alle medeiere.

Restauranten Vaaghals er i perfekt harmoni med de moderne og funksjonelle omgivelsene, med sine store vinduer fra gulv til tak på tre vegger og utsikt til både opera og fjord fra alle bord. Aller finest er det i den intime og dunkle førsteetasjen, som nærmest utelukkende lyses opp av det flotte, åpne kjøkkenet i enden.

Her får du usedvanlig mye godt til usedvanlig gunstig pris. Les anmeldelsen av Arakataka.

Gutta byr på små og store «skifter», som er intet annet enn for- og hovedretter. Vaaghals tilbyr også en dagens treretter, men dessverre høres den ikke særlig spennende ut. Ikke er den spesielt rimelig i forhold til resten av menyen heller, så man kan like gjerne velge selv.

Som seg hør og bør for tiden er råvarene hovedsakelig norske. Og fristelser som kamskjell, dåhjort, uer og lam kommer med velkjente smakskombinasjoner.

Selve håndverket er stødig. Med slike trauste og meritterte kokker som Brimi og Lie i kulissene skulle det selvsagt bare mangle. Likevel er maten langt mer leken enn vi har lært oss å forvente fra disse to.

Presentasjonen av rettene er moderne og visuelt spennende, og flere av rettene har snev av nymotens teknikker. Nå er det selvsagt ingen av de etter hvert godt voksne herrer som er kjøkkensjef her selv. Men Lie spankulerer mellom bordene og kjøkkenet med et øye til hver gjest. Høydepunktene blir etter hvert mange, og et fersk marinert kamskjell med eple og østersmajones er spesielt vellykket, med en herlig sjøfrisk sødme fra skjellet som brytes opp av det syrlige eplet. Til slutt binder majonesen det hele sammen og gjør retten harmonisk.

Følg VGs anmelder på Instagram for flere matbilder fra besøket.

Rent visuelt er et lite stykke varmrøkt fjellørret med jordskokk, Rørosrømme og syltet rødløk aller vakrest. Med et friskt fargespill mellom fiskens duse rosa, grønne erteskudd og den strålende røde løken. De tynne strimlene av marinert sitronskall bidrar med å bryte opp fedme og røyksmak.

Dessverre er alle forrettene vi smaker litt vel anonyme. De mangler den smaksrikheten som man gjerne ønsker seg på en uformell og tilgjengelig restaurant som denne. Disse elegante, men samtidig uforløste rettene oppleves som en vakker, men sjenert, jomfru i hjørnet på låvedansen.

Heldigvis er hovedrettene smaksbomber verdig et sted som dette. Et sted hvor man godt kan tenkes å stikke innom for én enkelt rett midt i uken.

Tre sorter tørrmørnet kjøtt blir servert på en opphøyet skiferstein som visuelt er både rustikk og mandig. Så smaker det da også som grillmat fra en ordentlig guttetur. Med godt krydret og velstekt entrecôte, langtidsstekt oksebryst og mør filet.

I tillegg er et hav av sideretter tilgjengelig, men honningglasert skosonnerot med hasselnøtter er en klar favoritt. Perfekt balansert med sødme, salt og alt som er deilig.

I min anmeldelse av Lies andre restaurant, Gamle Raadhus, utfordret jeg ham til å være mer kreativ og visuelt i takt med tiden. Med Vaaghals får jeg svar på tiltale.

Her er et trygt håndverk solid befestet i lokale mattradisjoner og med presentasjoner tilpasset den kommende generasjon restaurantgjester. Akkurat slik jeg ba om.

Da er det kun et seigt entrecôtestykke og sexy, men tilknappede, forretter som holder toppkarakteren unna.

Lyst på mer nordisk gourmet? Sjekk Ylajali som seilet opp som kanskje Oslos beste spisested tidligere i år.