Restaurantanmeldelse av Markveiens Mat- og vinhus: Alt ved det gamle

I en vond og vanskelig verden er det alltid godt med faste holdepunkter. Markveiens Mat- og Vinhus i Oslo har stått på sitt i snart førti år. Heldigvis.

Den som ennå husker Grünerløkka slik den var, lenge før den ble gentrifisert og kul, vil huske at det var da den var kul. Som en by i byen lå den der, med rare, støvete gater og enda rarere, støvete forretninger. Kortevarer. Damehatter. Isenkram. Lampeforretninger med lamper ingen kunne skjønne at noen hadde fått seg til å produsere, og enda mindre at noen ville ha i taket. I gatene vandret eldre damer i alvorlige kåper til og fra melkebutikken. Og på byens kanskje vakreste plass, Olaf Ryes, spankulerte duene under de store trærne. Så langt øyet rakk var det ikke en hipster å se, og med unntak av konditoriene og enkelte vanningshull for personer som bare kom ut etter mørkets frembrudd: Ingen serveringssteder, heller.

Men rundt 1981-82 – jeg har ikke klart å tidfeste det helt – dukket Markveien Mat- og Vinhus opp, nærmere bestemt på hjørnet av Torvbakkgata. Restauranten representerte noe nytt. Både nederst på løkka og øverst i Oslo: Det koselige, franskinspirerte vertshuset. Man serverte løksuppe. Og snegler!

I skiftende skikkelser har den holdt stand siden da, mens det gamle Grünerløkka og de gamle damene forsvant sammen med vindusutstillingene som solgte «sjerf», og ble erstattet av horder av selvsofistikerte studenter og vinduer som selger ting på engelsk.

Tidene skifter, men på Markveien Mat- og Vinhus har man vært nøye med å holde seg til de to pilarene: God mat og god vin. Her har det vært både rødrutede, sorte og hvite duker, menyen har variert, men alltid vært tro mot forsøket på å skape et hyggelig vertshus for sine gjester.

For tiden er det ingen duker på bordene, men det som kommer på bordet passer som hånd i hanske med det som er trenden akkurat nå: Tilbake til røttene. De rike, betryggende rettene. Bestemors mat. Selve mumsematen.

Og her lykkes restauranten stort, med en vennlig service og så utmerket vin på glass som bare lang fartstid og en god kjeller kan gi.

Menyen kompletteres av dagens retter fra tavlen på veggen. En kyllingleverterrin til meg var en flott kombinasjon av en fløyelsmyk terrin med syrlig-søte, syltede grønnsaker og kyllinghjerte. Det sprø skinnet som nok skulle skape knas, skapte derimot mest tyggevansker, for det var ikke sprøtt nok. På den andre siden av bordet, derimot, var alt bare lykke og fryd. Carpaccio av hjort var nydelig, smeltende mør, og kom med en majones på trompetsopp og steinsopp, parmesan i mengder og nydelige, sukrede tyttebær. Altså alt norsk, minus navnet og parmesanen. Det var rett og slett fenomenalt godt, og mørheten og kvaliteten på det pent oppskårne, sødmefylte kjøttet imponerte.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Vi dristet oss til en forrett til på deling, og fikk en perfekt risotto med oksehale, sopp og tynne skiver oksetunge. Et diskret nærvær av urter og sautert løk skapte knas. Smaken var rik og utviklet.

Nå hadde vi det så bra man kan ha det en hustrig vinterkveld, i de koselige stuene som utgjør Markens lokaler. Men vi skulle ha mer: Lammemørbraden hadde mange smaker å by på, fra sellerirot og pistasjnøtter til grønnkål og søtpotetpuré. Puristen i meg ville nok droppet enten denne eller potetene, men godt var det jo, alt sammen. På den andre siden av bordet hadde årets skrei ankommet, skinnstekt til fullkommenhet, med fin flaking, saftig og spenstig. En så edel råvare trenger bare en enkel, men flott utført smørsaus og for eksempel ertepuré og bakt rødløk. Som her.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Ostene var på grensen, vil jeg si. De var gode, men bar preg av å ha stått ute for lenge. Det skal de ikke gjøre, samtidig som de ikke skal være kjøleskapskalde, heller. Men man må følge med på hva som skjer med dem. De er levende. Og kan fort bli litt for levende.

En snickers-kake, altså et tungt sjokoladebakverk med seig fudge og jordnøtter, servert med en pasjonsfruktsorbé og en frisk ananassalat, avsluttet for mitt spisefølges vedkommende det som hadde vært en ren vinnerkveld, mens jeg var meget godt fornøyd med min karamellmousse med en ikke for syrlig tindvedgelé og en deilig sjokoladeganache.

Og vips var nok en fin løkkakveld over.