Restaurantanmeldelse: Tafatt taco

Grünerløkkas taco-konge Tijuana lever ikke opp til forventingene når de tar med seg den meksikanske gatemat til Majorstua.

Jeg hadde en utmerket, om enn enkel, matopplevelse på Tijuana i Thorvald Meyers gate i fjor. Mens «trash-gourmet trenden» (-den med de upolerte restaurantene og den overprisete gatematen av varierende kvalitet) la Oslo for sine føtter i fjor, åpnet Tijuana en filial i Sporveisgata. Forventningene er derfor store når jeg nå skal meske meg med meksikansk mat igjen.

De store fasadevinduene og god takhøyde skaper en lysere og luftigere stemning enn i avdelingen på Grünerløkka, men det er likevel langt igjen til Frogner-fjongt. Innvendig minner det med en gang om originalen. Lokalet er dominert av en stor bar i enden, mens resten av interiøret er nærmest påtatt industrielt med mye betong og jern. Til og med de smale, og smått ubehagelige, hjemmekappete og sveisete jernbordene har fått bli med fra Oslo øst. Og det er fortsatt like trangt mellom dem.

Menyen er identisk på de to stedene. En meny som foruten tre såkalte større retter og like mange desserter er solid forankret i meksikansk gatemat. Etter et lite utvalg snacks, som er best egnet som venteretter, er det et imponerende utvalg tacos. Jeg teller hele fjorten ulike med både kjøtt, fisk og vegetar godt representert.

En slik samkjøring med helt like menyer er i seg selv er ingen dårlig idé, men det alene er ikke godt nok. Utførelsen må også holde samme høye nivå. Det er i denne gjennomføringen at det lugger litt for vestkantvarianten.

Smaksopplevelsen blir aldri like spenstig som menyen lover. Rettene er pent dandert, godt hjulpet av alle de friske fargene det meksikanske kjøkken byr på. Fullt på høyde med det en har lov å ønske seg på et enkelt spisested. Men der første restaurant imponerte med sitt store smaksregister og glimrende kombinasjoner blir maten denne kvelden for ensformig og monoton.

Chilimarinerte argentinske villreker med rødkål, koriander, chipotlecrema og mangosalsa låter jo som en veritable smaksbombe. De bereiste rekene smaker da også mye, men resten av ingrediensene er underlig blass og mangler både salt og syre.

Da er kveldens andre taco fra havet, med fritert hvit fisk, bedre. Men den holdes igjen av en tam guacamole som gjør at chilien aldri får vist seg sikkelig frem. Den søtlige mangosalsaen har ingen problemer med å holde styr på både løk og koriander, og med et lite sting fra chilien kunne dette blitt riktig så bra.

Lammekjøttstacoen med tomatsalsa er best av kjøttvariantene. Det smaksrike lammet kommer tydelig frem i det som oppleves som en noe enklere komposisjon. De andre kjøttrettene er derimot skuffende. Både Pato Confitado med confitert andelår og Al Pastor med langtidsstekt svinekjøttet har fått uforsiktig varmebehandling og ender opp som henholdsvis melen og seig.

Vegetariske Nopales med sitrusmarinert kaktus og jalapeno er heldigvis akkurat så frisk som det låter og bidrar til å løfte helhetsopplevelsen. En opplevelse som foruten tacos av varierende kvalitet også inneholder litt små slurv fra servitøren, slik som glemte retter og en unødig brysk velkomst.

En torsdags ettermiddag, rett fra jobb, kommer syv ulike tacos og en venterett og dessert på deling på snaue 900 kroner for to personer. Altså ingen upris, men heller ikke rimeligere enn flere av de etter hvert mange konkurrentene. Det å skape et vellykket restaurantkonsept midt i et trendy blaff er ofte et spørsmål om timing. Men det er håndverket, evnen til å lese gjestene, til å finne rettenes nyanser og likeledes evnen til å korrigere seg selv underveis som skiller originalen fra kopien. Når trenden siden stilner vil kun den beste stå igjen.