Restaurantanmeldelse av Grand Café: Ny kafe med gamle problemer

Kristianiabohemen Hans Jæger ville neppe følt seg hjemme på nye Grand Café. For et moderne publikum fungerer det heldigvis langt bedre, men det er et stykke igjen.

Grand Café har vært et problembarn. Da det tradisjonsrike stedet stengte for ett år siden, ble det ramaskrik blant tradisjonsvokterne. Man glemte at den versjonen som ble borte, var en noe sjelløs pastisj. Originalen var for lengst forsvunnet i en rad av oppussinger. Lars Backers stilrene 30-tallslokale likeså. Verre var at terskelen var for høy: Det digre lokalet var liksom ikke et sted der man tok med seg kjæresten på en romantisk middag. Preget av hotellmat og travel service hjalp heller ikke.

Se de glemte bildene fra Grand.

Fursetgruppen har lagt stor og rosverdig innsats i å skape en ny vår for kafeen. Det viktigste grepet er forenkling på alle plan. Det er lagt vekt på rene flater og farger. Per Krohgs malerier står tydeligere frem, og man har rekonstruert arkitekt Backers stilige lysarmatur. Sammen med en total reform av spisekonseptet skal man friste et matbevisst og yngre oslopublikum.

Men har stedet fått personlighet? Denne kvelden var mitt spisefølge en ung dame, som selv om hun er restaurantvant, aldri før hadde vært på Grand Café. Hun møtte altså uhildet.

Over et glass champagne kikket vi på kartet, og en vennlig servitør kom dessuten og forklarte. Utover dagens meny er det tre hovedretter, samt en rekke retter i mellomstørrelse. Det anbefales at man spiser 2-3 slike, eller 1-2 av dem pluss en hovedrett for å bli mett. Vi bestemte oss for å utforske mulighetene.

Godt brød kom. Kanskje skulle vi hatt kuvertskåler å legge det på. Iallfall burde det følge med en smørkniv, slik at vi slapp å bruke kniven fra det fremlagte middagsbestikket, som var lite egnet til formålet. Enkelhet er bra, men en smørkniv må være lov.

Østers kom i to varianter: Kalde, med tapioka, agurkkuler og agurksaft, eller lune, med hollandaise og tangpulver. Pent og artig, særlig de første, og kanskje særlig hvis man liker smaken av agurk bedre enn østers. Det hadde sikkert latt seg gjøre å få dem uten garnityr, også, men det var nå en gang disse to variantene som stod på kartet. Med hollandaise fungerte det bedre. Her manglet østersgaffel, så man ikke behøver å bruke middagsgaffelen. Mulighet til å tørke av hendene hadde også vært bra.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Så kom det kongekrabbe med mos og chips av røkt potet til meg, og carpaccio av kveite på den andre siden. To retter som ved sin oppfinnsomme og pene anretning viste kjøkkenets kompetanse. Noen små problemer var det. Den gode, men intense røyksmaken overdøvet krabbesmaken noe. Vi fikk på anbefaling samme riesling i glassene, feit og fin og med mye sødme. Den krasjet med den salte potetmosen, men passet bra til kveita. Som imidlertid hadde lignende problemer. De sterke smakene av tang, rettich og østersmajones, overdøvet den tandre fiskesmaken.

Overdøve, ja. Det var vel omtrent på dette tidspunktet at musikken begynte å gå skikkelig på nervene. Skjønt musikk og musikk – det var pulsen av en monoton, dyp diskorytme. Om sporene skiftet, var tempoet identisk. Bortsett fra at det var slitsomt i lengden, virket det også tvungent kult og dermed ikke så lite harry. Her satt det barnefamilier og godt voksne gjester, hvem var det man egentlig slo på tromma for? Det hørtes ut som musikksporet til en uendelig pornofilm.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Hovedrettene var bra. Min ytrefilét, dry aged, var mør og saftig med riktig stekegrad, skjønt den ene siden hadde fått så skarp varme at den var på grensen til svart. Igjen pent, med irrgrønn brokkolipuré og fritert brokkoli i tempura. De siste fungerte utmerket til kjøttet og den luftige estragonhollandaisen.

Andebryst med frisk og syrlig rødbete og trøffel hadde større utfordringer. Kjøttet var riktig stekt, men her ble det mye salt, og trøffelen merket man lite til. Dessuten hadde det rukket å bli lunkent på vei fra disken i det åpne kjøkkenet og ut dit vi satt. På vinsiden fungerte det langt bedre denne gang.

Andebryst er en flott råvare som er rask å tilberede. Prøv oppskriften til Lise Finckenhagen her!

Gode oster sammen med et topp myslibrød begynte å danne avslutning. Minst like hyggelig ble min enkle, men gode sjokoladeganache med solbær og en ypperlig is på rømme og geitost. Desserten med glasert ananas var også god, men hang noe dårligere sammen.

Utsikten til Per Krohgs berømte maleri av Grands 1890-tallsgjester var fortsatt upåklagelig. Jeg spurte mitt bordfølge om hun ville ta med kjæresten hit? Ikke foreløpig. Jeg kan utdype begrunnelsen: Lokalet er stadig upersonlig stort, selv om det er stilig. Da må man fylle det med ekte opplevelse, ikke diskodunk. Maten var bra, men til samme eller lavere pris får man like god mat andre steder. Her må man legge inn enda et gir. Servitørene er vennlige, men presentasjon og kommunikasjon kan bli bedre. Hvis man jobber mer med disse tingene, har Grand Café fremtiden for seg.