Restaurantanmeldelse av Kolonialen: Mye riktig og noe litt merkelig

Kolonialen er et av Oslos beste eksempler på en nabolagsrestaurant. Fullpakket av folk, vin og stemning.

Det er så man kan se for seg en scene der alle kjenner deg når du går inn døren. Dette er et sted for gjentagende besøk, for kvelder med enkel mat og kompleks vin, eller bare en øl og noen østers.

Hvite rektangulære fliser på veggene, en hylle bak sofaen er et slags vinens hall of fame, skrytevegg på godt norsk. Her har folk drukket bedre vin enn de aller fleste andre – for vinlisten er lang og dyp som en brønn. Det brune treverket, de svartrutete flisene, den korte avstanden mellom bordene. Det er intimt, koselig og støyete – det er som det skal være i en storby, og dette på en mandag.

Østers serveres med en søt gelé og persille ved siden. Det er artige elementer til den salte vannrenseren. Ifølge den oppmerksomme og flinke servitøren er disse østersene litt mer østers enn andre østers, litt mer smak og trøkk. Noe som egentlig viser seg å bety veldig salt.

Fra du blir ønsket velkommen er det ingen tvil om evnen til ivaretagelse på Kolonialen. Du er ønsket som gjest her, de vil at du skal ha en god kveld, og bruker sin kunnskap på en god måte til og oppnå suksess. Det er lite å si på stemning, rødvinslatteren sitter løst og fyller rommet i korte, intense intervaller.

Etter østers er det snacks. Gougères – små vannbakkels med gruyere – mangler smaken av ost. Den tilhørende sausen av persille og yoghurt er frisk og grønn på samme tid. Kolonialens svinenakke henter julen inn i en ellers, heldigvis, julefri meny. Det varme krydderet kler det smakfulle svinekjøttet.

Menyen er ikke lang, den er på én side, noe som er betryggende, men den er samtidig full av fristelser.

Aubergine har en fin smak, den er godt varmebehandlet, men sammen med jordskokkpuré og hoisin blir det hele en veldig søt rett. Akkar med rosenkål, cashewnøtter og salsiccia smaker fint av sjø og land. Dybden fra svinekjøttet og de jordlige smakene fra rosenkålen kler akkar-ringene, men retten sitter ikke helt, og de små friterte salamiskivene tilfører like grader forvirring som tekstur. Tartaren smaker av kjøtt, den gir rom for eggeplommen, det blir kremete og mykt, det er en tartar uten motstand, med kjøtt uten tekstur.

Breiflabben, dagens fisk, er perfekt stekt, fisken er saftig og smakfull, den glir fint sammen med sødmen fra purre og mandler. Syltet løk tilfører syre og balanse.

Entrecôten er stekt slik den ble bestilt, den har en flott stekeskorpe og et fristende rødlig indre. Dette stykket er litt seigt, men så lenge kjøtt smaker av skikkelig kjøtt betyr ikke det noe. Det smaker litt lite av kjøttet, smaksbildet ender opp i stekekraft. Vinen, derimot, en vin fra det sør-Rohn, har konsentrasjon nok til å følge fisk og kjøtt.

En brownie med kaffir-is er søt, varm og litt syrlig. Kaffir-lime har en syre som kanskje glir bedre i salte retter, men avslutningen er ikke overdrevent søt.

Kolonialen har fått noen år på baken, lokalet har fått den slitasjen som gjør et interiør enda finere. Det er spor etter gjester og folk, etter mange gode selskaper. Vinlisten gjør denne lille lokale restauranten til et sted folk med interesse for finans og eldre viner fra dyre områder gjerne besøker. Men det er plass til alle andre også. Sommelieren deler av kunnskap og dytter en i riktig retning når man ikke selv innehar spisskompetansen. Prisene er gode, her kan du spise en hverdag eller feire de gode dagene. Det er mye som er riktig på Kolonialen, men det er noe som også er litt merkelig. Maten og smakene sitter ikke helt. Det mangler litt retning på komposisjoner og smaker.