Restaurantanmeldelse av Farris Bad: Kjøkkenveien til velværet

På et spahotell skal man pleie seg selv og nyte tilværelsen. Men det finnes ikke noe dampbad med eteriske oljer som kan veie opp for dårlig mat. På Farris Bad i Larvik har kjøkkensjefen heldigvis forstått at veien til velværet går gjennom gode smaker.

Når hverdagens stress og ståk tar overhånd, er det lite som kan måle seg mot et helgeopphold på et spa. Her dampes, bades, skrubbes og masseres elendigheten ut av organismen. Deretter spiser man godt og sier nattinatt.

Nordmennene har gjenoppdaget det tradisjonsrike kurbadet, og en flott representant for trenden er selvsagt Farris bad i Larvik. De eneste som er stresset her, er antagelig servitørene i restauranten.

Små, organisatoriske grep ville hjulpet: Serveres kaffe, så bring sukker og skje samtidig. Da slipper man å gå to ganger. Mangler en gjest en gaffel eller et glass vin, så hent dem med én gang - ikke ekspeder andre bord i mellomtiden, slik at førstemann begynner å mase.

Sett bort fra slike unødige småting, var det bare stressless fryd. Og servitørenes humør og vennlighet var det ingen ting å si på.

Makrellsalaten var frisk og sommerlig, med fin balanse mellom syrlighet og fett, og det var en god idé med sødme fra fersken. Bitene av soltørket tomat ble store, men dette var alt i alt en forseggjort salat slik man sjelden får dem.

Også den kjølige gazpachoen av vannmelon som den andre badegjesten fikk, var en finfin forrett. Hun kunne riktignok ønsket seg noe mer enn bare melonterninger i suppen - noe som ga mer tyggemotstand. Men også denne retten måtte sies å være vellykket, med intens melonsmak og vakker rødfarge.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Vinanbefalingene satt godt til. I det hele tatt hadde servitørene god peiling på hva som passet - de var bare ikke noe flinke til å selge det inn. De måtte sveives i gang. Men når de først var i siget, kom gode forslag seilende som badeender på rekke og rad.

For eksempel glasset med Beaujoulais jeg fikk til kyllingen. Fuglen var supermør, dandert med en paprikasaus som satte en spiss på kjøttet. Mais og kylling er en trygg kombo, og her var det både maiskorn og polenta. Et fint grep var grillede, grønne chillifrukter - de skapte en lett bitter kontrast til sødmen i maisen, og så slående ut mot alt det gule.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Kveldens eneste minus var torsken, som riktignok hadde spasert rett inn på kjøkkenet fra fjorden utenfor, men som var blitt dampet for lenge. Da blir det kortreist plukkfisk.

Sausen på gulrot og hvitvin kom i mengder. Poteter og kål reddet alt på halvveien til fiskesuppe.

Tross torsken følte vi at vi ble godt og kompetent tatt vare på, og det er en følelse som slett ikke alltid inntrer på norske hotellrestauranter; det er det ikke bare Torgrim Eggen som har måttet erfare. På en så stor restaurant er det godt gjort å holde alle i godt humør. Vi så bare fornøyde fjes, og det var tydelig at avstressingen hadde begynt for alvor.

Her kunne man argumentert for at en alkoholfri drikkemeny med safter og nektarer kunne vært et trendy og passende sunt alternativ - vi var tross alt på et kurbad, et spa. Merkelig er det også at det gjøres så lite av mineralvannet Farris, når helsebadet og helsevannet deler navn og kildene bobler på andre siden av jernbanen.

Uansett: Gode dessertviner fikk vi - til desserter som også var utmerkede. Min bavarois (fromasj) på Earl Grey-te var luftig og fin, skjønt den tandre tesmaken ble litt borte i frukt og marengs. Stekt ananas er alltid en vinner, her med kokossorbé og knas fra en god granola.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Neste kveld, da vi hadde badet til vi nesten løsnet fra beinet, var opplevelsen like god på matsiden - og hadde de samme svakhetene på servitørsiden. Man blir vist til bordet, og så sitter man der og venter, uten vann og brød, og dessuten uten at noen gjør forsøk på å selge inn litt ventehygge i form av en aperitiff.

Men kjøkkenets forstand på smak forsonet på ny. En chèvre-salat fikk et interessant løft av røyktonene i osten og hadde et dramatisk utseende som ville fortjent en større tallerken for å komme til sin rett. Biffen var mør og god og helt som folk venter den, åpenbart storselgeren her. Men vinneren denne helgen var en fabelaktig risotto fra vegetarmenyen med fullkomment tilberedte grønnsaker og nydelig, blomsteraktig aroma.

Kartets billigste hovedrett, dessuten. Etter denne sensommerlige, hvite perlen ble vi grepet av et anfall av sunnhet og sto over dessertene.

Har du lyst til å lese flere restaurantanmeldelser? Vi har samlet alle våre anmeldelser HER!