Restaurantanmeldelse av Katla: Vulkanske eventyr

Nykommeren Katla viderefører moroa fra Pjoltergeist og tar gjesten fra høydepunkt til høydepunkt i kontrollerte former.

Alle eventyr har en ende, men selv om enden var nær, fortsatte gjestene å strømme til Pjoltergeist som om morgendagen ikke fantes, helt til morgendagen kom, og Pjoltergeist brått bare var et minne. Et minne om et rufsete, morsomt, hipt og egentlig altfor bråkete sted, der man satt trangt og varmt en halv trapp ned fra gaten og spiste fra mummitrolltallerkener og assortert dekketøy fra mormors tid, tidvis med hardrock langt inn i øregangene, men der kjøkken og servitører hadde stålkontroll på mat og service.

Etter fem år har gjengen bak dette kontrollerte kaoset gått videre til nye eventyr. For kjøkkensjef Atli Már Yngvasons del heter eventyret Katla, oppkalt etter vulkanen på Island. Siden Lava-gruppen (som bl.a. driver Smalhans og Sentralen) også står bak, passer jo navnet bra. Det vulkanske navnet til tross: Katla er et langt mer velstriglet eventyr enn Pjoltergeist var. Lokalene er mye større og kan romme et hundretall gjester eller mer, det er lyst og lekkert med betong, mur og tre, og det virker som det er ca. 14 ganger så høyt til taket som på Pjoltern. Takhøyden gjør også at vi bedre tåler den høye musikken som er en del av opplegget også her.

Det blir allikevel helt feil å kalle dette en fortsettelse av Pjoltergeist, selv om chef-en er den samme. Derfor skal jeg la sammenligningene hvile. Men det må være lov å si at de som ble glad i matstilen på Pjoltergeist, vil gjenfinne mye av den på Katla, i en krysning mellom Norden og Østen. Skjønt noe mer spisset, mer raffinert.

Sitter man i baren kan man velge mellom små og større retter à la carte, men ved bordene er det fast meny til fast pris som gjelder. Ikke byens aller billigste settmeny, men du verden, så god. Med så mange glass vin man føler behov for, fjellstøtt anbefalt av restaurantens vinansvarlige. Servicen var hele veien prikkfri og lavskuldret vennlig.

Mens champagnen ennå perlet i glassene ble puffet svinesvor avløst av en salat på grillet makrell med urter og majones i rykende ferske pitabrød. Passe mye syrlighet i majonesen balanserte fettet fint. En strålende innledning med masse smak.

I glassene kom det en finfin Grüner Veltliner fra Wachau, som med litt oljet tekstur og et hint av råttenskap satt som et skudd til neste runde: Takoyaki, de friterte blekksprutbollene, overstrødd med bonito-flak, som gjorde hvert besøk på Pjoltergeist til en fest. Dette kunne vi spist hele kvelden. Samtidig kom grillede skiver av makrellstørje, den største tunfisken av dem alle, henholdsvis fra buk og rygg, med saus på fermentert makrell.

Om det siste høres nifst ut, så husk at de gamle romere spiste en saus de kalte garum til så å si alt. Først nylig har historikerne skjønt at dette ikke var merkeligere enn asiatisk fiskesaus, som også spises til «alt». Tunfisken var så full av smak, og den hjemmelagde garumen så rik på aroma, at vi ble sittende og smatte salig.

Kamskjell fra Frøya var spenstige og perfekt stekt, og en XO-saus med chili og bacon satte litt fyr på det hele. En lett og mineralsk muscadet satt godt til både skjellene og den grillede piggvaren med stuet kål og steinsoppsaus. Også her var det intense smaker, ikke minst fra soppen, som til dels overtok hovedrollen fra piggvaren. Men det finnes verre eksempler på birolleinnehavere som stjeler oppmerksomheten.

En oksehalesuppe med bitte små nypoteter samt en dæsj kaviar, var en ren nytelse av

kraft og umami. Her var det igjen mye fett, og dertil potet, så suppen tålte mye salt. Som hovedrett var dette både suverent og enkelt. Taco med kjøtt fra svinehode bød også på fett, men også her var det tilført syrlighet med mye lime i guacamolen, så retten ikke tok overbalanse. En østerriker fra Burgenland, på St. Laurent og Blaufränkisch, var ikke for tung, ikke for lett, men bar fint gjennom alle smakene.

En søt melkeis med grønn chili var en fin avslutning. Selv om det ventede vulkanutbruddet fra chilien uteble. Men symbolsk nok ligger Katla og sover dypt under isbreen Mýrdalsjökull.

Uansett: Eventyrlig godt var det, alt sammen.

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

Premisser for VGs restaurantanmeldelser

Poenggivningen reflekterer en helhetsopplevelse, der mat, service, og stemning bedømmes samlet. Uansett type spisested, blir alle bedømt etter graden av måloppnåelse i forhold til hva som er å forvente ifølge restaurantens sjanger og ambisjon.

Restaurantene blir besøkt én gang, men med fornyet besøk hvis første besøk skulle indikere at det blir gitt terningkast 1. Anmelderne ser bort fra hendelige arbeidsuhell, men forsøker å bedømme helhet og mønstre.

6 angir en usedvanlig vellykket opplevelse, langt over forventet

5 angir en meget god opplevelse, bedre enn forventet

4 angir en god opplevelse, omtrent som forventet

3 angir en skuffende opplevelse, noe dårligere enn forventet

2 angir en dårlig opplevelse med flere feil og mangler

1 angir en usedvanlig dårlig opplevelse med en rekke forhold under enhver kritikk

Merk at bildene tas på en annen dag enn anmelderen er der.