Theatercaféen: Vel møtt, vemod!

Maten er blitt bedre på Theatercaféen, og lokalene er fremdeles flotte. Men sjelen er ikke like enkel å holde liv i.

Den aller første anmeldelsen kollega André Blomberg-Nygård og jeg skrev for VG, for snart fire år siden – hittil eneste gang sammen – handlet om Theatercaféen, Oslos storstue, som nettopp hadde gjenåpnet etter en større ansiktsløftning.

Vi konkluderte omtrent som så, at selv om maten var på det jevne, var service hyggelig og mye av stemningen fremdeles på plass, men visse trekk virket faretruende harry i en slik perle av et lokale.

Et sted der historien og stamgjestene helt bokstavelig talt sitter i veggene, vil alltid vekke følelser og minner. Det kan bli en byrde for dem som skal drive stedet i en ny tid, så man skal passe seg for å anmelde tapsopplevelsen sin og heller holde seg til dagens sted.

Allikevel: I disse anmeldelsene vektlegger vi også miljø. I tilfellet Theatercafeen, den eneste, ekte wienerkafé i Norge og et unikt kulturminne, er miljøet og stemningen selvsagt spesielt sårbare. Den står på New York Times’ liste over verdens ti mest berømte kafeer.

Så la oss ta tyren ved hornene med én gang: Nei, det er ikke kult med diskomusikk fra høyttalere på et sted som dette. Det kan passe andre steder, men den levende musikken brakte frem stemningen av tradisjonsrikt og levende kaféhus. Det er altså et gigantisk stilbrudd gjestene er tvangsinnlagt til å lytte til.

Det er lenge siden det satt en trio på hylla som spilte om kveldene; nå har de visst bare en pianist som spiller litt i helgene. Det burde være mulig å engasjere musikkstudenter, som før? Eller kanskje er det ikke mulig? Hva vil vel The New York Times si neste gang?

Uansett: Dunkelydene legger seg som en hinne av vantrivsel og vandalisme over lokalet, og man får demonstrert til fulle tesen om at ledelsen ved et serveringssted selv skaper høyden på både sine terskler og sine fall.

Det har aldri først og fremst vært maten man krysset terskelen til Theatercaféen for å oppleve, men den unike stemningen. Da må man holde den unik.

En noe over halvfull kafé bidro nok til at vår servitør hadde det travelt – men travelt kan være så mangt. Det skader ikke med et smil, eller for den saks skyld en artig bemerkning. Faglig korrekt, men uten større engasjement, tok hun imot bestillinger og serverte.

Hun er ikke nødvendigvis representativ, så det skal legges hverken henne eller andre til last, men etablissementet må skrive seg bak øret at selve tonen på et slikt sted er en like viktig del av den nevnte sjelen, som søylene og portrettene er. Ellers blir Theatercaféen bare til et tomt skall, der besøkende forgjeves leter etter den berømte ”TK-tonen”, som hvileløse japanere på et museum.

Så langt om stilen og stemningen. Om vemodet to gjester kan få, som har travet inn og ut her i 30 år, kunne man skrevet en novelle. Men det får holde nå.

For ennå er det håp! Maten viste betydelige fremskritt. Fine østers, noen Gigas fra Cancale, satte oss i bedre humør, tross alt, selv om husets champagne på glass var litt likegyldig, på linje med spisekartet ellers. Dessverre er skålene med smør til brødet forsvunnet og på ny blitt erstattet av smørpakker.

Flotte kamskjell med artig tilbehør – rosin og kapers – samt en bra smørsaus, var et høydepunkt, det samme gjaldt en fløyelsmyk gåseleverpaté med god marmelade.

Et flott kveitestykke med god konsistens ble morsomt servert med salat og rødbete, og mer av den samme smørsausen – et lite minus for gjentagelse på menyen – skjønt den nå var montert med ørretrogn.

Anden jeg fikk var bra tilberedt, men litt kjedelig. Her skulle det vært jobbet mer med både egensmak, krydring og saus, og presentasjonen kunne også vært lekrere. Bønnene hadde lite smak, pureen gjorde lite av seg, og sausen var for seig. Rødløken hadde ikke nok syrlighet, men ble en haug søt kjedsomhet.

Utmerkede oster, blant annet en fin Blue Bishop, et britisk bekjentskap man ikke ofte møter på norske spisesteder, fikk følge av godt fruktbrød, gode marmelader, biscotti og et godt glass Sauternes på vår servitørs helt riktige anbefaling.

Dessertene var også flottere enn de var tidligere, med bra teksturer og anretninger.

Ikke noe å si på måltidet altså, bortsett fra at prisen blir høy for maten alene, som er restaurantmat med god, faglig standard, men ikke kulinariske høydepunkt.

Da må det være totalopplevelsen vi betaler for. Og den er fremdeles og inntil videre erstattet av hermetikk i ørene og vemod i sjelen.