New Anarkali: Intetsigende indisk
New Anarkali
Mange anbefalinger til tross: Dette er langt fra Oslos beste indiske måltid.
Vennlig betjening og et lokale så sjarmerende hjemlig at det nesten balanserer på grensen til det shabby, er selvsagt et pluss. Men man skal ikke dermed slutte at maten på New Anarkali nødvendigvis oppfyller de kriteriene man bør kunne stille til et godt, indisk måltid.
Rettene varierte fra greie til intetsigende i smak. Allerede popodum-ene som kom på bordet etter bestilling, varslet dårlig: Billigste industrivare.
Kyllingpakoraen jeg fikk til forrett smakte for mye av en krydder-og-saltblanding som den var rikelig overstrødd med, men gikk for så vidt greit til den sirupsaktige sausen på tamarind-ekstrakt.
Medspiserskens vegetarsamosa, med samme tamarindsaus som tilbehør, var derimot sørgelige saker. Den var diger, uelegant og deigete, ikke antydning til sprø, og med uvanlig kjedelig fyll. Mest poteter.
Hennes vegetariske hovedrett ble Navrattan korma, «en god blanding av indisk ost, grønnsaker og frukter som blir servert i en herlig fløtesaus med litt søtlig smak og blant annet mandler og cashewnøtter», for å sitere menyen.
Det ser jo godt ut på papiret, men viste seg å være nitrist. Sausen hadde grei smak og ønsket styrke, uten å være «herlig» på noen måte, men hvor var egentlig maten? Det lå noen bitte små ostebiter og duppet, sammen med noen få frukt- og nøttebiter, men retten var mer som en saus til risen.
De annonserte grønnsakene viste seg å være noen ihjelkokte erter og riflete gulrotskiver, der intet indisk krydder i verden kunne kamuflere det sørgelige faktum at de kom fra en pose vanlig, frossen norsk Grønnsaksblanding.
Hva koster egentlig en bunt ferske gulrøtter?
Noe mer substans var det i min rett, Lam Sharabi med currysaus, diverse krydder og whisky, men også denne porsjonen var lovlig liten. Smaken var grei, men lite raffinert.
Denne anmelder vil ikke utgi seg for ekspert på indisk mat - men tross alt hadde jeg indisk svigermor i over ti år - og denne retten manglet den omhu og dybde jeg mener å ha fått banket inn i meg (mentalt, selvsagt) at en slik gryte skal ha.
Den kunne trengt noe mer for å løfte den, kanskje safran, kanskje noe fruktig.
Besøker du asiatiske restauranter, er det et godt tips å sjekke risen:
Den skal være av god kvalitet, behandlet med respekt, den skal være riktig tilberedt, smake godt, ha riktig tyggemotstand i henhold til type.
Her var risen som resten av menyen og stedet for øvrig: Akseptabel, men faretruende nær grensen til det slurvete. Litt for bløt, litt for lite smak, litt for lite varme.
Peshawari nanbrødet vi hadde bestilt til, var flatt og litt hardt og manglet den rike sødmen som skal kjennetegne denne type nan. Raitaen som fulgte hovedrettene, var tilsatt kalde kikerter i tillegg til agurk og paprika, en forholdsvis uvanlig variant, som ikke var annonsert i menyen.
Personlig har jeg aldri syntes kikertene har noe i rastaen å gjøre, men det blir en smakssak.
Dessertene kom med et glass iskald mango lassi - og lassien var kveldens høydepunkt. Den var laget på ferskvare. Dessertene var derimot igjen en skuffelse:
Min kulfi (indisk/pakistansk iskrem) hadde sødmen og tettheten som den skulle ha, men skulle hatt en noe mer kremet følelse og fremfor alt mer interessant smak. Med en tutt med krem fra sprayboks ble ikke dette noen höjdare, akkurat.
Bedre smak hadde desserten på andre siden av bordet, Gulab ja men, friterte mel- og eggeboller i tung sukkerlake. Den samme kremen fra boks, pluss vaniljeis fra bøtte, fulgte med - samt i bunnen den umiskjennelige smaken av norsk karamellsaus fra plastflaske. Espressoen hadde også en velkjent smak av automat.
Men la oss gjenta at betjeningen er vennlig og korrekt, at lokalene er sjarmerende og sikkert byr på trivelig og livlig kveldshygge på en kveld det er større trøkk der enn da VG besøkte lokalene.
Det som er vanskelig å begripe, er den voldsomme begeistring og hype som så vel andre anmeldere som sosiale medier har utstyrt stedet med.
De siste viser noe av det problemet som stundom oppstår med avstemningssider som TripAdvisor, der denne restauranten er rangert som den 14. beste restaurant i Oslo overhodet, og den beste indiske i byen.
Kåringen på slike nettsteder skjer etter demokratiske prinsipper. Demokrater er snille folk, men resultatene følger som oftest normalfordelingskurven. Så plasseringene skal man ta med en klype salt. De kan stemme eller være helt på jordet, eller et sted derimellom. Du kan få gode tips, men du bør lese bedømmelsene også, og selv bedømme dem som bedømmer.
Det gjelder for så vidt for avisenes anmeldere også: Med min beste vilje får i alle fall ikke jeg trillet terningen til noe bedre enn treer.
Anmeldt i VG, 1. februar, 2013.
Premisser for VGs restaurantanmeldelser
Anmeldelsen er et øyeblikksbilde av et måltid, en subjektiv vurdering av måltidet anmelderen blir servert der og da. Anmelderen og Godts redaksjon velger hvilke restauranter som anmeldeles. Restauranten blir i utgangspunktet besøkt én gang.
Terningen reflekterer en helhetsopplevelse, der mat, service, og stemning bedømmes samlet. En restaurant bedømmes etter ambisjon og restaurantens tilhørende kategori og sjanger. Anmelderne ser bort fra åpenbare arbeidsuhell.
usedvanlig god opplevelse
meget god opplevelse
god opplevelse
en grei opplevelse med en del feil og mangler
en dårlig opplevelse med flere feil og mangler
usedvanlig dårlig opplevelse
Har du kommentarer til anmeldelsen? Si din mening i kommentarfeltet, eller skriv en kronikk og send den til debatt@vg.no.