Restaurantanmeldelse av Olivia Tjuvholmen: Varierende i vannkanten

Det skal godt gjøres ikke å få det hyggelig på Olivias avdeling på Tjuvholmen. Stedet innbyr til minneverdige sommerkvelder i godt lag. Men kjøkkenet må jobbe for at maten skal bli like minneverdig som kvelden.

Nummer tre av Olivia-restaurantene, som alle har pizza bakt i skikkelig ovn som felles

element, er også den nyeste. Supert beliggende i vannkanten på Tjuvholmen, ved kanalen, er det naturlig nok Venezia som signaliseres som den fremste inspirasjonsbyen for denne flotte avdelingen. Uten at det egentlig blir til noe annet enn signalet, for menyen er stort sett ikke spesielt venetiansk eller Veneto-preget. Men den byr på et pent utvalg av tradisjonelle retter fra hele Italia, mange antipasti og pastaretter, en vifte pizzaer og tre secondi, altså hovedretter.

Vi holdt oss til de første grupperingene denne sommerkvelden. En asjett med burrata, denne delikate, milde, hvite osten som kan minne om mozzarella, men som er mye mer flytende, var god, men ikke burrataen i vårt liv. Mild skal den være, ja, men ikke pregløs, og på sitt aller beste har en burrata en tydelig, nesten litt nøtteaktig smørtone i smaken.

En insalata amalfitana, med mer burrata, vakte kanskje heller ikke helt stemningen fra Amalfi til live der vi satt, men utsikten over Amalfibukta er da også hakket hvassere enn fra Tjuvholmen, enda så hyggelig det er å sitte der. Men ganske god var den, med grillet melon og litt tekstur fra pinjekjerner, som det gjerne kunne vært litt mer av. Parmaskinken som var dandert over, var grei på smak, men for tykt skåret.

Så kom en vitello tonnato, kaldt, kokt kalvekjøtt i en tunfisk- og kaperssaus. Og selv om anretningen var nokså enkel, var det ikke noe å si på smaken. Kjøttet hadde flott, nesten smeltende konsistens og sausen var fabelaktig, smaksrik og med super balanse mellom frisk syrlighet og de fete tonene fra tunfisken og kraften. Det kunne gjerne vært enda litt mer av den, for dette var en virkelig god utgave av retten, en man gjerne besøker stedet på ny for å få.

I det hele tatt kan man si at det meste var på eller over pari kurs, både når det gjaldt mat og vin. Og såpass bør det være på et stort og populært spisested, med mange gjester som har forskjellige ønsker. Noen vil drikke, andre vil spise, og noen vil begge deler, men dette er helt klart først og fremst et sted for sosial hygge, et møtested for venner. Maten skal da ikke nødvendigvis være spesielt avansert, men den må være god, og bra utført.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Det meste vi fikk denne kvelden kunne altså i så måte sies å være akseptabelt, men akk: Ikke lasagnaen. Enda dette egentlig er en rett som er lett å få til, ypperlig egnet for servering nettopp et slikt sted, idet porsjonene med fordel kan forberedes på forhånd og bare få en omgang i ovnen før servering. Olivias versjon kom i porsjonsformer av støpejern, og utseendet var lovende, passe gratinert og røft oppå. Men under var det bare sorgen. Pastaplatene – lasagnene – svømte i en altfor fuktig røre av kjøttdeig, uten preg og dvask på smak. Noen béchamelsaus var ikke å spore, hvis den da ikke hadde gått helt i oppløsning. Nå skal ikke en lasagne være tørr heller, men den skal ha substans og tydelige lag, sauser, pasta og ost, og sausene skal ha distinkt smak. Denne grøten var bare et trist kaos.

Pizzaene, derimot, får Olivia virkelig til. En av de bedre indiavolata-pizzaer jeg har fått i Oslo, kom rykende fersk, syltynn, men saftig, ut av ovnen her.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Bestått må også vegetarpizzaen in bianco – med hvit saus – få, men da mest på grunn av den fine bunnen. Aspargesskivene ble litt ensomt enkle med den hvite, crème fraîche-baserte sausen som eneste akkompagnement. Man kan godt stramme opp sausen med ytterligere syrlighet, som sammen med parmesan ville gjort underverker for aspargessmaken.

Servicen var hele veien hyggelig, til dels også med tid til fremvisning av bra kunnskaper både om mat og vin, til tross for at personalet har mye å gjøre. Svært mye å gjøre på en kveld som denne, med alle bord besatt, inne og ute.

Dessertene var igjen greie og må få bestått, som en tiramisù med lovlig mye mascarpone-krem, ikke veldig luftig, men med tydelige toner av kaffe og marsala.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Pannacottaen kunne godt hatt mer vanilje, men var ellers bra, mens coulisen som fulgte den nesten hadde syltetøykonsistens.

Noe av det absolutt beste med å sitte på bryggekanten på et av stedene her, er selvsagt nettopp å sitte på bryggekanten og nyte Oslo-sommeren i seg selv. Utsikten til den, og til Pushwagners store veggmaleri, er felles for alle stedene langs kanalen. Olivia er jevnt over bra, men kan godt skru ambisjonsnivået og utførelsen opp enda noen hakk.