Restaurantanmeldelse av Nedre Foss Gård: Fugl Føniks med startproblemer

Som fugl Føniks har Nedre Foss Gård reist seg fra asken – bakser stolt og elegant med vingene – men har visse problemer med å ta av.

Lille nyttårsaften 2015 brant Nedre Foss Gård etter bare syv måneders drift som restaurant. Da hadde det allerede vært nedlagt et langt og kostbart arbeid i å sette den nokså nedslitte, for ikke å si falleferdige praktgården fra 1802 i skinnende flott stand, med kinesiske tapeter, fiskebeinsparkett og det hele. Så godt som alt gikk med i brannen. Det var en svart dag for eiere, vertskap og gjester – og for Oslo-by. Gården var Grünerløkkas eldste bygning.

Men utrolig nok: Nedre Foss gård har reist seg som fugl Føniks fra asken, og kjøpmann Grüners gamle hus ligger på ny og skinner på løkka som bærer hans navn. Om mulig er huset enda mer forseggjort og praktfullt enn før, utenpå og inni. Anmelderens første plikt er derfor å rose og takke alle gode krefter som har fått til dette ekstraløftet. Det er en gave til byen.

Og ingen kan si at det skortet på stemning i de lyse lokalene den førjulskvelden vi var på besøk. Glade gjester fylte huset fra kjeller til loft. I den store salen i første etasje plukket vi et utvalg retter fra kartet, som anbefaler gjesten å spise to til tre retter. Den enkelte rett er behagelig priset, men så er de også relativt små. Bestiller man mange, er kanskje ikke dealen samlet sett så god allikevel.

Spenstige østers, gigas fra Grimstad, dannet innledning med et glass champagne, samt for mitt vedkommende en gratinert østers med cocktailsaus – herlig trashy. En toast Pelle Janzon var helt klassisk gjennomført, med mør og god carpaccio under eggeplommen og løyrommen, men var kjøleskapskald og manglet syrlighet. Kamskjelltartar med belgisk størkaviar virket som en strålende idé, men smakene gikk til dels under i den søtlige blomkålkremen.

Kjøkkensjef Mats Vaular har tydeligvis lagt opp til en nokså klassisk, men ikke overambisiøs restaurantmeny, i stil med lokalene. Lokalene, ja. Den gjallende akustikken har overlevd brannen, og selve spisesalen mangler fremdeles, i all sin lyse og messingskimrende eleganse, noen intimitetsskapende elementer. Derimot fungerer samspillet mellom servitører og kjøkken mye bedre nå. Selv om det nesten alltid er mye armer og bein i en innkjøringsfase, kom servitørene godt fra det, stort sett. Men litt mer oppmerksomhet for hvert bord kunne vært ønskelig. Er det sølt, må det for eksempel tørkes av. Og servitøren bør ha noe mer inngående kunnskap om maten enn akkurat vår hadde.

Nå skal det sies at det hadde vært en arbeidsulykke på kjøkkenet denne kvelden, og både kjøkken og servitører kjempet heroisk i julebordmotvind og med forsinkelser, så dette kan ikke anmelderen legge vekt på. Service var hele veien vennlig og korrekt, og vinanbefalingene var solide, om ikke minneverdige.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Så var det tid for hovedretter. På den andre siden av bordet kom det et stykke kveite som falt noe tørt ut, men blåskjellraguen var ypperlig, og det samme gjaldt for den gode, kremete sausen på blåskjellkraft med løpstikkeolje. En gratinert hummer Rockefeller var på ny helt klassisk med spinat, urter og béchamelsaus. Halen var spenstig og fin, men klokjøttet var litt slapt.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Deretter fikk spisefølget breiflabb, som likedan var litt for lite spenstig. Men strandkrabbe i sausen skapte deilige, blomsteraktige overtoner. Selv fikk jeg reinsdyr, som dessverre var noe grått, sammen med en god krokett laget på skanken. Til dette fulgte morkler, variasjoner av kål og jordskokk, helt etter årstiden. Det var gode smaker hele veien, men jeg savnet et syrlig-søtt midtpunkt og mer originalitet.

Blant ostene var Mont d’Or-en totalt overmoden, mens en Stilton var av de bedre Stilton-er i livet. En canele, et bakverk som her ble servert med krydderis og lun multesaus, var koselig og godt. Annerledes og forfriskende var en Coupe colonel, en tindvedsorbé med vodka. Ikke for bittert, ikke for søtt.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

I det hele tatt: Selv om mye var godt og riktig, kan man nok foreløpig spise vel så godt til samme pris andre steder i Oslo, men her er det store utviklingsmuligheter for et kompetent kjøkken. Og selve gården – ja, den er en gave til oss, som sagt.