Café Fedora: Ekte American Beauty

Med samme navn som den klassiske hatten lager Café Fedora klassisk, amerikansk soul food i den store gjestfrihetens tegn.

Gode rykter kunne melde pene ting om vesle Café Fedora på hjørnet Frognerveien/ Gabels gate på Oslos vestkant. Ja, skulle man tro de mange stjernene og anbefalingene på Tripadvisor, hadde Fedora rykket opp blant Oslos beste spisesteder, med sitt bud på amerikansk tradisjonsmat i trivelige omgivelser, og til lave priser.

Skal du ut og spise? Last ned vår nye restaurant-app «Godt Ute» gratis til iPhone og Android!

Nå skal man alltid være litt varsom med å gå etter flertallsanbefalinger på nettsteder. Demokrater er tillitsfulle folk. Det hender man blir skuffet over valgresultatet når hypen tar slutt og praksis tar over. Så vi var spente som et helt kommentarfelt.

Lite kan matche amerikansk gjestfrihet. Et spisested kan se så amerikansk ut som det bare vil, med jukeboks og femtitallsdisk og servitøruniformer, men hvis ikke den smilende åpenheten er der, er all ytre stash forgjeves, og vantrivselen åpner seg som et atlanterhav mellom gjesten og stedet.

Amerikanerne tok med seg vennligheten, hjelpsomheten og omsorgen som fattigfolks gjensidige solidaritet i nybyggervognene over prærien, sammen med egg og skinke, pannekaker og stekte poteter. Ingen av delene har forlatt dem siden.

Og straks vi har satt oss ned i det lyse og trivelige lokalet, begynner noe å skje. Dette som så sørgelig sjelden skjer ellers. Ikke bare kommer det vann og en vennlig velkomst, nei, vi får inntrykk av at man vil oss vel, at man er genuint opptatt av oss, ja, at vi har vært direkte savnet frem til i dag.

Før vi vet ordet av det, vet vi straks en masse ting om paret som driver stedet, og straks vet de en rekke ting om oss. Det er slikt amerikanere slipper unna med. Det er dette som er American Beauty.

Og maten? Den var også god, til dels meget god. Spisekartet bærer preg av en bevisst og entusiastisk tilnærming til det amerikanske kjøkken, der vekten hovedsakelig er lagt på New Orleans-, Texas- og meksikanskinspirert soul food.

Her unngås burgere, kyllingvinger og pølser.

Deilig iste med kanel, samt en frisk limonade, kommer i glassene mens vi prøver litt av hvert fra kartet. Først fra frokostdelen: Perfekt luftig kjernemelkspannekake med smør og lønnesirup, og en smaksrik, perfekt hash brown, blank og fin fra pannen.

Ordentlig sjelemat. Fra lunsjdelen valgte vi så en sterk og fin Texas-chili, der sausen var aromatisk, konsentrert og intens, og hadde stått lenge og godgjort seg. Det var akkurat passe konsistens på grønnsakene, som var satt til i riktig øyeblikk. Og et saftig, smuldrete maisbrød til.

En macaroni and cheese hadde likeledes fin konsistens på makaronien og en flott gratineringsskorpe, men den var blitt litt for tørr. Dessuten noe pregløs i smaken. Kartet kunngjorde at den var laget på fire oster, men det smakte nå mest cheddar. Den bar preg av godt hjemmekjøkken, men kunne hatt litt mer fukt og futt.

En Caesar salad skuffet også, på sin måte. Caesar salad er en av de få matrettene der man kjenner opphav og oppskrift helt presis. Den skal bare bestå av romanosalat, brødkrutonger og parmesanost og vendes i en dressing av grovmoste, minuttkokte egg, ansjos, olivenolje, hvitløk, sitronsaft og Worcestershire-saus.

Varianter finnes, men de skal helst ikke streife for langt fra utgangspunktet – noe de sørgelig ofte gjør i Norge. Dette er imidlertid et av Amerikas virkelig store bidrag til verdenskjøkkenet, så her hadde vi ventet oss originalen.

Salaten vi fikk var god og frisk, men bladene var frisée eller crispi, krutongene manglet helt og dertil var det ikke bare tomater og agurk, men også kyllingkjøtt på toppen. Utmerket kyllingkjøtt. I en helt jevn dressing, med en svak smak av ansjos. En meget god kyllingsalat, for så vidt. Men en Caesar-salat var det ikke.

Men så – O Gud – så kom kakene. Og paiene. Tilberedt av vertinnen selv. Og for noen kaker. Valgets kval var stort, for vertinnen hører åpenbart til de bakeglade som begynner dagen i mørdeigens tegn, og kunne med stolthet friste med et helt batteri av små og store lekkerbiskener.

Vi måtte velge og endte på en pecan pie så genuin at det ble rene thanksgiving. Og lite er mer amerikansk enn eplepai – med fullkommen konsistens i bunnen, med søte, fine epler. Vi hadde følelsen av at hvis vi nå bare lukket øynene og slo hælene sammen tre ganger, så var vi tilbake i Kansas.

Deilige, passe seige og ingefærsmakende chocolate chip cookies fulgte den gode traktekaffen, og vi oppdaget at vi var på Frogner allikevel.

Heldige Frogner, som har fått et så hyggelig og gjestfritt sted, med så deilig mat.

Sjekk også ut Café Fedoras oppskrifter på amerikanske retter her!