Restaurantanmeldelse av The Tea Room: Gnistrende godt

Midt i mørke tider for restaurantbransjen er det heldigvis også dristige lyspunkter. Nykommeren The Tea Room i Oslo sikter høyt, mot det absolutte toppsjiktet, og treffer blink så det gnistrer.

«Dere er våre første gjester etter gjenåpningen,» sa hovmesteren, synlig lettet over at hverdagens gjestestrøm nølende var kommet i gang igjen etter virusvikeplikten. Skjønt hverdag og hverdag – The Tea Room ved Youngstorget hadde bare rukket å holde åpent en uke da alt måtte lukke. En smule bittert må det ha vært siden det er rikelig med plass mellom de fem bordene i det store, uformelt elegante lokalet.

Nykommere har det vanskelig i år, for oppkjøringssesongen mot sommeren er blitt kort. I de første ukene skal man etablere seg i folks bevissthet, gå av seg småfeil, bli samkjørt og finne rytmen. En påtvungen pause kan gjøre at selv den beste mister takten.

Hos The Tea Room var det imidlertid knapt unoter å spore. Fra vi kom til vi gikk, fikk vi det ene mesterstykket etter det andre. Hele veien var vi omhyllet av en sky av britisk høflighet. Det hele var så støtt at man skulle tro de hadde holdt på i årevis – men så har da også kjøkkensjef Henderson og drikkesjef Goldring, tross ung alder, lang erfaring fra steder som The Fat Duck, Fäviken og Maeemo.

Straks de innledende smårettene i tur og orden kom på bordet, sto det klart at The Tea Room har høye ambisjoner. Hver snack var forseggjort, elegant, og svært velsmakende. Fra de spede gulrøttene, lett syltet i en lake med løpstikke og pyntet så vakkert med ørsmå blomster at det så ut som et broderi, via det sprø torskeskinnet og kaviaren, tarteletten med modnet kjøtt og gjærkrem, til krustaden med sjøkreps fra Frøya, der sødme, syre og floral smak gikk opp i en høyere enhet – det lot det seg ikke gjøre å sette fingeren på noe som helst. Da en doughnut fylt med ramsløkkrem og kjøtt fra svinehode avsluttet den lette opptakten med noe mer fylde, var det bare å fastslå at dette var en av de sterkeste innledende rundene jeg har opplevd i denne måltidsklassen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Vi er med andre ord i sjiktet for høyere kokekunst, der et utall serveringer og utsøkt drikke forsøker å tangere den perfekte måltidsopplevelsen. Pris- og sjangermessig ingen hverdagsrestaurant, altså. Men du verden så leit det ville vært om livet bare besto av hverdager. Uten opplevelsen av langtidskokt, hvit asparges på en tofu av mandler, med myse og kaviar samt urter. Uten en rulade av torsk med en saus på blåskjellkraft, selleri og karri, en nydelig, rik rett, der sausen tross ingredienser med kraftige smaker allikevel var tilbakeholdende avstemt så torskesmaken ikke ble overdøvet.

Midt i måltidet kom rugbrød der deigen var satt med Old Speckled Hen, et bittert øl fra Oxfordshire, og med søt-bitter glasur av samme ølet. Ofte synes jeg brød som egen rett blir fjollete, men det interessante møtet mellom øl og rug gjorde at det forsvarte sin plass.

På et litt trangere budsjett? Sjekk vår test av take away-burgere - én får terningkast 6!

Kjøkkensjefen har sans for geometri. Det går i perfekte sirkler, skarpe trekanter, disiplinerte prikker og streker. Det eneste tilløpet til løssluppenhet – sjøkreps i potet-taco – funket mindre bra. Krepsen druknet i urtene og deigsmaken, og lefsa var vrien å få i seg uten søl.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Da vi var trygt tilbake i den geometriske presisjonen, kom en helt genial rett, en rull av andebryst og mousseline av avskjær., i en neslesaus med sort hvitløk. Bare to elementer var synlige på tallerkenen, men det skjedde mirakuløst mange ting i munnen samtidig.

Løpet med viner som restauranten hadde satt sammen, var originalt uten å bli eksentrisk, og satt supert til hver rett, som for eksempel en kompleks macvin fra fransk Jura, Domaine Stéphane Tissot, som med sin touch av grappa fulgte hovedretten av and som en drøm. Like gledelig er at The Tea Room har et fullgodt alkoholfritt alternativ det er lagt ned mye oppfinnsomhet i, som jus på grønne tomater og eple til torsk med karri, en supermatch.

En lakris- og melkesorbé med saltsyltede blåbær plukket opp lakrissmaken fra anderetten, mens en fullkommen, skarpskåren vaniljeterte satte et klassisk punktum, før kvelden hos denne fenomenale nykommeren ble rundet av med stadig like geometrisk fullkomne petits-fours i baren. Og ja da, hvis noen skulle lure: Man får fenomenal te på The Tea Room, både etterpå og underveis.