Restaurantanmeldelse av Söl: Litt for trygt, hos Söl

På søl viser de frem fagkunnskap og evne, men det virker som om det proffe laget går litt på tomgang.

Det knaser i en tynn, sprø skorpe. Det damper fra den varme krummen. Store lommer laget av luft og gluten fører duften av brødet opp i neseborene og langt opp i det senteret i hjernen som gjør smakene større og minnerike. Det er lite som er så godt som ferskt brød laget av skikkelig mel. Smaken av den mørke karamelliserte skorpen og det lille hintet av syre og nok salt. Med et gyllent smør som smelter på brødskiven er det en rett i seg selv. Et godt brød er en hyllest til kornet, til noe av det mest utskjelte og samtidig elskede, nemlig hvetegluten.

Minnene trekker meg tilbake til min første tur til København og Noma. Der fikk vi så mye brød vi bare ville, og vi ville ha mye. Nystekt brød rett fra ovn, pakket inn i en fin, liten filteske. Med smør fra Røros. Et godt og syrnet smør er det beste pålegget jeg kan ha på en varm brødskive.

Hadde det ikke vært for Sirkus, så hadde brødet som kommer som første servering vært det soleklart beste brødet i Stavanger. Brødet står seg godt som en egen rett, smøret er pisket hvitt, det tilfører ikke smøret noen kvaliteter annet enn å gjøre det veldig mykt. Den gyldne fargen som har gjort at smør tidligere ble formet som flotte skulpturer og satt på hedersplassen på bordet forsvinner.

Vinkartet på Söl er moderne, det er preget av en forkjærlighet for naturvin. Det er ikke for alle, men overraskende nok er Söl nettopp det. For alle. På de årene de har servert mat har de etablert seg som et sted der maten er god, prisene gode og stemningen herlig. Det er en letthet i service – det smiles gjennom masker. Snittalderen på gjesten er langt høyere enn den ville vært i Oslo. Det ser ut som om toleransen for ukjent vin er større her.

Stavanger, også kjent som Norges Malaga, Marbella eller solkysten etter det pumpende utelivet som rike oljearbeidere førte med seg. Før krisa var det knapt nok mulig å spise ute for en som ikke jobbet i næringa. Prisforskjellen mellom skikkelig god mat, og skikkelig dårlig mat var tilnærmet null. Nå har det endret seg, og Söl er et fint eksempel på det. Den er på folkemunne benevnt som billig-gourmet. Et navn som faller like naturlig som Bunnpris-gourmet. Jeg er ikke helt enig i benevnelsen, for Söl er ikke billig, men maten er godt og smart priset.

Söl henter mye inspirasjon fra de danske forløperne i det nynordiske kjøkken. Purre er en grønnsak som har fått fortjent heltestatus både her og der. Men i retten med villkveite blir den mer et vanskelig moment. Den er seig, og selv om den tilfører retten den gode sødmen blir den mer det vanskelige elementet på tallerkenen. Kveiten er kompakt, og det blir vanskelig å spise opp. Men smakene er fine og balanserte.

Selleri og and harmonerer fint på tallerken. Smaken fra sellerien er dyp og sødmefull og er godt følge til anden fra Holte gård i Vestfold. Skinnet på anden er sprøtt, men anden er i overkant godt stekt. Bokhveten knaser og tilfører fin tekstur sammen med det sprø skinnet.

Poteten er også et eksempel på en råvare som blir løftet frem. Her i form av en doughnut. Den er myk, søt og herlig. En god avslutning på måltidet.

Kjøkkenet er smarte i bruk av råvarer, de er flinke på smaker, de er proffe på kjøkken og i sal. Men de har mye å gå på og det hele virker litt mekanisk. Det føles som om de trygger inn en uavgjort på Viking stadion mot et tannløst Brann-lag.

Du blir ikke skuffet av et måltid på Söl, men du blir heller ikke blåst av banen. For med det laget skulle de vunnet en overlegen seier.