Restaurantanmeldelse av Le Bistro: God bistro

Kokkeparet Mette Beate Evensen og Martin Hovdal fra Røst Teaterbistro tok med seg knivene og forlot teatret. De valgte seg en bistro. Det er ikke det dummeste valget når flere og flere ønsker trygghet og varme både hjemme og på restaurant. 

Le Bistro er ikke en ny restaurant i Trondheim, men laget som nå bemanner komfyrer og ryddebrett har tatt turen fra Røst, og er derfor nye drivere.

Lokalet er akkurat passe slitt, slik en bistro bør være. Pandemien tar bort muligheten for å sitte trangt, men lydvolumet blant gjestene øker i takt med inntak av vin likevel. 

Bistrotrenden, der elementer av fine dining blir hentet inn i mer uformelle bistroer, er ikke ny, men den øker i intensitet nå i postpandemiens tid. Det er flere og flere kokker som søker seg vekk fra de lange eksklusive menyer og tar med seg teknikker, kunnskap og smaker til det som kan kalles enklere spisesteder. Det er bra for alle, og spesielt for oss med sansen for god mat, med begrenset restaurantbudsjett.

Servicen er selvsikker, det er en gjeng som åpenbart har blitt tatt godt imot av trøndere og tilreisende osloflyktninger på jakt etter sin restaurantfiks. Valget står mellom à la carté eller en satt fem retters meny. Menyen må du bestille før tolv samme dag, og du får bonusen isbombe, le bistros stolthet, som dessert. Men der isbombe er eksklusivt forbeholdt menyspisere er spisekartet ellers langt og godt nok om du velger å bestemme selv hva du vil spise. 

Menyen er god, den er kledd etter sesongen, og akkurat nå er det aspargessesong. Eller var. Den er akkurat ferdig. Asparges, den søte lett bitre stangen som dukker opp av jordene i mai og juni er kanskje en av de få grønnsakene vi holder oss til kun i sesongen. 

To østers med blåskjellbuljong, pepperrot og persilleolje glir ned. Østersen er franske fin de claire og klarer seg godt sammen med buljong og krydder. Men to østers er alltid for få. Det burde vi skjønt selv. Østers burde bestilles i dusin, ikke par. 

Den hvite, lubne aspargesen ligger litt merkelig dandert på et fiskeformet glassfat. Fra midten av aspargesen og nedover ligger en hollandés i en slags nyreformet dam. Det hele ser ut som en obskøn gest. Artig nok, når det er den gesten planten selv gjør når den spretter opp av marken. Med retten følger valget om kaviar. En mulighet det er vanskelig å takke nei til. Kaviar, hollandés og rogn inngår i skjønn forening med syre, sødme og salt. En slags treenighet der du ikke helt smaker der det ene slutter og det andre starter. Det er bare de små sødmefulle krutongene som skraper litt i smaksbildet.

En ravioli med morkel er mørk og dyp i smak og farge. Pastaen har det lille seige tygget og er tynn nok til å tilføre akkurat nok pasta til fyllet av oksehale. En god rett som henger med fra Røst. Det snakkes i forskningskretser om en ny smak, den syvende smak – karbohydrater. Det forklarer kanskje hvorfor pasta er så godt og avhengighetsskapende.

Torsk er dagens fisk. Reiser du langt nok nord, bare noen kilometer fra Trondheim, heter det at man ikke spiser torsk i måneder uten r. Da er fisken slapp og sliten. Og det var den også her på tallerken. Fisken kollapset mer enn den flaket, den ble til en litt grov grøt. Komposisjonen i seg selv var ikke dårlig, men fisken trakk ned det totale inntrykket. 

Rypebrystet er selvskutt, det er rosastekt og fint, men med løk og selleri blir det hele litt tungt og ubalansert, retten mangler noe, den er litt ensidig dyp og tung. Den virker plassert i feil årstid.

En høytidelig presentasjon av Le Bistros stolthet, isbombe, frembringer spenning, og rett nok kommer en flott halvkule med pigger av marengs. Inni halvkulen skjuler småbarnsforeldres kanskje største matmessige nemesis seg: banan. Men også solbær. Kokken har med seg en spruteflaske og en gassbrenner. På en såpass klassisk servering kunne de kanskje droppet det moderne apparatet som egner seg best til påføring av voks på ski, for et biprodukt av gassbrennere er en utpreget lukt av butan, den gassen som lukter litt som promp. Desserten i seg selv er ikke så ille, men butanprompen henger igjen både i luften og på marengsen. At to banansensitive småbarnsfedre evner å spise opp kaken viser kjøkkenets nennsomhet med bruk av banan. 

To av fem retter holder ikke helt mål, de når ikke helt frem til der de åpenbart har ambisjoner om å være, men det meste fremstår egentlig som ganske banale feil som burde være enkelt å rydde opp i.

Le Bistro er et fint tilskudd til den voksende bistroskogen. De tilfører kunnskap og fag, men de bør ikke glemme å holde seg tå hev, for konkurransen er hardere enn noensinne Trondheim.