Restaurantanmeldelse av Kastellet: Ujevnt i Hegdehaugsveien

Med en klarere retning, og en sterkere idé om hva som skal serveres, kan nyåpnede Kastellet bli bra på sikt.

I en tidligere motebutikk, fra den forrige gang eiendomsutviklere forsøkte seg på å gjenskape liv i en fordums stolthet – Hegdehaugsveien - har de tatt til vettet og forstått hva som faktisk trekker folk; Mat, drikke, selskap, latter - og ikke spansk mote.

Og det er godt tilrettelagt for alt det i de tre etasjene de har pusset opp til restaurant, bar og en stor vinkjeller. Fornyelsen er gjort i en slags eklektisk ny-kolonialistisk stil der alle deler er fine hver for seg, men de passer ikke helt sammen.

Alle restauranter tjener på et komisk element. Her er det de stengte dørene på den ene siden av lokalet. Gleden av å se aldrende finansfyrster, de med en tilbøyelighet til å henge folk til tørk i egne spalter og med manglende evne til å se egen tilkortkommenhet, stå der og rive i døra i økende desperasjon, er i størrelse rett under eget bryllup og farskap.

Folkene bak Kastellet har åpnet store hus med bevertning før, blant annet i Youngskvartalet, som har huset både fantastiske og mindre fantastiske serveringssteder. Det er moten nå, store hus som forsøker å romme mange, og kanskje til og med alle, behov. Her har de heldigvis ikke falt for fristelsen for å sette inn spill.

Maten på Kastellet er ifølge kjøkkensjef Hanne Rutgerson basert på rene smaker. Det er hennes mat, mat som ikke skal settes i bås. Du kan velge mellom en åtteretters meny, eller plukke fritt fra à la carte. Velger man menyen, får man starte med fire av forrettene – før man får tre av de store rettene og én dessert.

De små rettene kommer levert på bordet samtidig. Gratinert østers med eple har en seig skorpe av parmesan. Smakene er ikke helt ille, men gjennomføringen er ikke helt perfekt.

En langos – et fritert ungarsk brød – med kålsalat har en god sødme og en fin avslutning av grønn chili.

En toast av brioche med sopp har en stor, rund og røkt smak.

Et knekkebrød av mais holder en liten dæsj med andeleverkrem på plass. Leveren har fin konsistens, men har en overdrevet sødme.

Langos var den beste retten av de små.

Brødserveringen er bakverk som er penslet med steinsopp og sukker. Denne bollen kommer med en saus av sopp. Fordi kjøkkenet syns smør er kjedelig, forteller de oss. Soppsausen var ikke så mye mer spennende enn et generisk smør. Brødet var litt søtt, manglet salt, men tok til seg soppsausen på en god måte.

Kveite var den neste stjernen. Den lå begravet under en stor mengde med fritert filo-aktig deig, under alt det tørre og knasende lå det fersken som var kuttet etter innfallsmetoden. Det er forståelig at de ønsker å distansere seg fra de rigide reglene i fine dining, men her ble det etterlatte inntrykket nærmere et innslag på en buffet på en privat 17. mai-frokost enn på en restaurant.

Cavatelli er pasta av det ferske slaget, og serveres med en oksehaleragu. Raguen har dybde, cavatellien har et fint bitt. Dybden i raguen får konkurranse av en nesten floral syre. Dette er en god pastarett, en som kommer til å få gjester til å komme tilbake.

En servering av vaktel viser kjøkkensjefens kjærlighet til det klassiske. En fin saus på madeira og et flott bryst. Men retten blir dessverre skjemt av et vaktellår som smaker lett av harsk olje.

Blåbær og engsyre er en avslutning som gjør hele måltidet både uforståelig og oppklarende på samme tid. Engsyre-granitéen gir en fin syre til en blåbæris med solsikkekjerner, men først og fremst fremstår den som en halvfryst frokost nettopp levert til en døgnåpen hjørnebutikk.

En churros med wasabi-is fremstår som en fiks idé, og kan nok smake godt hvis Neptun står i tyrens tegn og alle forhold ligger til rette for det. Men i dag var ikke en slik dag, og retten fremstod mer som en enigma enn som en avslutning på et måltid.

Stemningen i lokalet er god. Restauranten har åpenbart fått en god mottagelse av innbyggerne på vestkanten. Servicen er tilstedeværende og effektiv, de har gode anbefalinger, men de har et merkelig forhold til bestikk, og av og til endte vi opp kun med en sauseskje.

Det er noen veldig gode retter på Kastellet, og de rettene er det verdt å komme tilbake til. Men menyen spriker i litt for mange retninger på en gang, og fremstår nesten som om kjøkkenet ikke helt har klart å bestemme seg. Med den kvaliteten kjøkkenet har, merittlistene tatt i betraktning, så skulle dette ikke være et problem på sikt. Med en klarere retning, sterkere idé om hva som skal serveres, kan dette bli bra. Hvis de får kontroll på smaker og teksturer.

Det blir god fest på lokalet i Hegdehaugsveien, og er det noe gaten trenger så er det nettopp en god fest.

Rettelse: I den opprinnelige saken sto det at cavatellien ble servert med en oksehaleravioli. Dette ble rettet til oksehaleragu 10.09.21 kl. 09.39.