Restaurantanmeldelse El Rincón de Juan Carlos på Tenerife: Flukten fra fluktstolen

Trodde du at du på Kanariøyene var dømt til å spise kjedelig tapas og drukne i paella? El Rincón de Juan Carlos på Tenerife viser hva det moderne spanske kjøkkenet virkelig kan by på.

Det er ikke alle som synes det er så gøy i lengden å ligge og steke i den fluktstolen. Når man har fått en passe brunfarge å skryte av, er lei av bråkete barn og tyskere iført promenadehåndklær og lite annet, og når man ikke lenger synes det er så betryggende at restauranten på hjørnet serverer köttbullar, da kan Kanariøyene heldigvis by på så mye annet. Kanariøyene har nemlig fått noen riktig gode restauranter. Dessverre er det jo slik at det spanske kjøkkenet slik vi møter det som turister i feriebyene, ofte er ensformig og nokså trist. Samtidig er Spania et kulinarisk foregangsland der det fremfor alt er byene i nord som er kjøkkenlokomotiver i verdensklasse.

El Rincón de Juan Carlos er én av to restauranter på Tenerife med en stjerne i Michelin-guiden.

Restauranten ligger i Los Gigantes på vestkysten. Det er ikke noen stor restaurant; det sobre lokalet kan vel ta 25–30 gjester, så her bør man reservere bord i god tid på forhånd. Man kan velge mellom to faste menyer, eller plukke fra kartet – det gir enda bedre kontroll over utlegget.

Nystekt brød serveres med en herlig olivenolje fra fastlandet, og så går det slag i slag med innledende retter. Et lite kremmerhus av filodeig med blekksprut kommer med en skalldyrbisque. Litt sting i fyllet gir retten karakter. Deretter røkte østers med galangal og kokos, atter med litt sting, rett og slett fenomenalt godt. De kalde østersene mot den lunkne, oppskummede kokosmelken, røykduften, samt det store bladet av østersurt gjorde denne retten suveren. Like godt og artig var det med røkt ål med ponzusaus og variasjoner av babymais og mais. Retten utmerket seg ikke bare ved å være elegant, men ved de flotte nyansene man hadde fått ut av maisen – fra syrlig stuing til nøtteaktig smak i de friterte maiskornene. Kombinasjonen med ålen var rett og slett strålende.

En meget vellagret parmesan dannet grunnlaget for sausen som fulgte ristet løk og sort trøffel. Kombinasjonen trøffel og parmesan er alltid uimotståelig, skjønt jeg nok skulle ønsket meg noe mindre løk og noe mer parmesan. En kremet suppe på gåselever ble også noe ubalansert. Fortynningen gjorde at gåseleversmaken egentlig ble litt borte. Også om man ser bort fra det etisk betenkelige i å bruke gåselever, ble dette for mye av en leverposteisuppe, og den hvite aspargesen tilførte ikke så mye. Alt viste høyt faglig nivå, men dette ble et hvileskjær.

Men så gikk måltidet videre med pulled pork og fennikel i deigknytter, som straks var bedre. Bitte små friterte reker ga retten et løft ut av det ordinære. Og ennå var vi ved de innledende rettene. Hele tiden fikk vi meget godt matchende vinglass fra de to fjellstø og hyggelige servitørene, der de lokale vinene utmerket seg, særlig en rødvin fra høydene rundt Santiago del Teide til siste hovedrett.

Men først: Grillet sjøkreps med tapioka og kaffe var også særs vellykket; vi skrapet tallerkenen for å få med oss så mye som mulig av de fullkomment avstemte smakene. Dagens fisk med gazpachuelo-saus, spinat og en mini-squashblomst var en verdig avløser, og denne første hovedretten ble fulgt av ris med due – en hommage til paellaen, men med en ganske annen raffinert smak og eleganse. Kjøttet var rødt, men mørt, og den perfekt kokte risen smaksatt med kanel.

Bananer hører selvsagt med i et kanarisk måltid, og en bananis med bananvariasjoner, årgangssherry og en fiolslush var frisk og fin, ikke for parfymert, med en karamellisert overtone godt hentet inn fra bananene. Deretter satte en fudge med yoghurtis og tonka-bønner et verdig punktum. Til kaffen kom det nydelig konfekt og en overdådig pinne med sukkerspinn til hver.

Og prisen for alt dette? 75 euro pr. snute for full meny, med vinpakke kom prisen på totalt 120 euro. Maken til «value for money» har jeg knapt opplevd. Denne familiedrevne restauranten har eksistert i mange år, og har langsomt arbeidet seg opp på dette kulinariske nivået. Det er ingen grunn til at ferden oppover skal stoppe på én stjerne. Så er du i nærheten – og mange nordmenn er jo det – så er det bare å være med på reisen.