Restaurantanmeldelse av Litleré i Bergen: Hva skjedde, Litleré?

Panegyriske hurrarop har kunnet høres fra kolleger i byen med stor B. Men hva har skjedd med kjøkkenet som alle har skrytt opp i skyene?

En makrellkrem på knekkebrød fremstår som en litt svak smaksvekker. En ren kyllingkraft smaker ikke annet enn kylling. Det kan være godt det, men her blir det ganske flatt og lite appetittvekkende.

Siden man har hørt historier om den unge kokkens evner med lactobakterier var forventningene høyere. Det fortelles om miso og shoyu, fermenterte grønnsaker, krepsehaler stekt til perfeksjon, her i Bergen.

Et slikt engasjement er ikke dagligdags, og ofte er det svært etterlengtet. Kunnskapstørst og et ønske om å drive feltet videre fra kimchi og chilisaus gir grunnlag til forventning og appetitt.

Men maten som blir servert er ikke til å kjenne igjen fra all hyllesten. For, maten i dag bærer ikke preg av stor kjennskap til det lactofermenterte riket. Bildene som har fristet oss over fjellet er langt unna det som møter oss i den tomme restauranten.

Det skal sies, vi er tidlig ute for middag, og vi er midt i pandemien. Men er restauranten åpen, må den også være klar for gjester.

En service til besvær

Det hviler en tung stemning over kjøkken og sal. Rommet er tomt, bortsett fra et langbord som ser ut som består av gjestene som henger igjen fra lunsjen.

Lokalet er nakent, og servicen er tilbakeholden. Det er en liten butikk man går gjennom før man treffer hovmester som viser oss til bordet.

Og så starter ventingen.

Personalet har tydeligvis ting de må prate om. For det er lite oppmerksomhet andre steder enn rundt passet. På kjøkkenet virker det også som om mobiltelefonen er langt mer interessant enn gjester og matlaging.

Ny-tomat

Det er lite som blir forklart når maten blir servert. Den kunnskapen servitørene innehar er tillært i passet få minutter før setningen leveres sammen med maten ved bordet. Retten «ny tomater» fremstår like forvirrende for oss som for servitøren. Det smakte overveldende av yoghurt. Med litt anemisk tomat. Hva navnet betyr er usikkert, kanskje det er en lek med umoden tidlig-tomat, men retten spriker og smakene går ikke sammen.

Potet og ramsløk med kald tjukkmelk er også en rett som virker lite gjennomarbeidet. Det smaker mest av ramsløk – den kalde syrna melka tilfører ikke stort. Den er kald og syrlig. Denne retten trenger flere runder på kjøkkenet før den er klar til servering.

Kveite svømmer i smørsaus, posjert med en tykk grå fettkappe smaker det lett harskt med en bismak av tran. Det beste på denne retten er de små syltede/salte sitronene. Det er vanskelig å spise. De små sitronene hinter om en lyst til å gjøre noe. Men hintene er for små til at det blir et skikkelig tilløp.

Svinet er lokalt, det kom i går. Kjøttet er godt på smak og gir tyggemotstand. Den saltbakte selleriroten er søt og god, men kjemper en tapt kamp mot den ramsalte kraften.

Avslutningen kommer i form av en dessert med havre-is, hasselnøttkrumble og en lettrøkt spekeskinke. En smakskombinasjon som er velprøvd. Men her sitter den ikke, det blir for søtt og for salt. Det er lite som binder smakene sammen.

En åpenbart talentfull kokk burde ha mer støtte rundt seg. Måltidet som serveres er ikke godt nok, og servicen er på et lavmål. Det er åpenbart en systemsvikt, og noe som stammer fra større problemer, vi er vitne til.

Bergensere er lokalpatrioter, og det er lite som virker mer samlende enn en hard kritikk fra en fra Oslo. La oss håpe det også stemmer i dette tilfellet. Støtt opp om din lokale restaurant, selv om de får en dårlig kritikk. Det er oftest da de trenger det.