Restaurantanmeldelse av Mangelsgården: Ingen mangler på Mangelsgården

I nyåpnede historiske omgivelser skaper Mangelsgården i Oslo et deilig måltid i vintermørket. Det er bare å legge veien ned til Fjerdingen.

Unnskyld, Fjerdingen? Hvor ligger det? Jo, en gang var dagens travle Storgate en landevei ut fra Kristiania. Her ute lå en liten forstad, Fjerdingen. Restene av den, Prinds Christian Augusts Minde, ligger fremdeles her og minner ikke bare om feltherren Christian August, Nordens håp, som døde for tidlig til å bli konge av Norge, Danmark og Sverige i forening. Nei, «Prindsen» er også et minne om svunne tiders spede forsøk på å drive sosialpolitikk. Kjøpmann Mangelsens herskapelige landsted fra 1698, Mangelsgården, ble i 1812 utgangspunktet for et bygningskompleks som har huset fattighus, galehus, tvangsarbeidsanstalt, barnehjem, kommunalt vernehjem, aldershjem, sprøyterom, nattherberge og omsorgsboliger. «Prindsen» har vært både tilfluktssted og et sted man flyktet fra.

Det historiske anlegget har alltid hatt et lukket preg. Fattige og gale skulle ikke sees. De fleste brave borgere har nok frem til i dag bare hastet langs den gule muren uten å gjøre seg tanker om hva som befant seg innenfor. Men fra 2017 har «Prindsen» åpnet portene som Prindsen Hage, med uteservering og det hele. Og nylig er den gamle hovedbygningen, Mangelsgården, blitt helårsrestaurant.

Det er et flott eksempel på vern gjennom bruk, og et betydelig løft for et slitent strøk.

Litt omtumlet av å se så mye kristianiahistorie for første gang, fant vi veien inn i de varme og vakre, nyoppussede lokalene, spent på om maten også holdt historisk mål. Det var vanskelig å velge blant de femten rettene på den fristende menyen, men en smaksmeny på syv retter ga et godt tverrsnitt av spisekartet. Man blir god og mett, og ikke blir man ruinert heller, til kroner 690. Sånn sett helt passende for et tidligere fattighus.

Men østers og perlende champagne har nok ikke vært hverdagskost her de siste to århundrene. Og heller ikke små skåler med henholdsvis sikrogn, en deilig rilette av sik-kjøttet, samt rømme, i flott balansegang mellom fett og syrlighet. Lekkert og artig.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Tartar på oksekjøtt med eggeplomme, svartkål, skjørost og brunet smør overbeviste ytterligere. Smakene var enkle og klare, og det brunede smøret bandt ingrediensene sammen, skjønt kålen ikke klarte å hevde seg helt mot den kraftige smaken av kjøttet.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

En salat med hønsekjøtt, kål og dill var frisk og lett, og også her var det jobbet godt med balansen mellom syrlighet og salt. Det sprøstekte hønseskinnet ga fornødent knas i munnen. Til denne lette retten fulgte en hønsebuljong, usedvanlig smaksrik og konsentert. Små slurker av den løftet den lette salaten ytterligere og tilføyde smaksdybde.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

En imponerende innledning, altså, skjønt med et lite minus for pirogene med sopp og blomkål. Soppsmaken var intens, men hele retten manglet litt salt og syrlighet. Konsistensen på selve pirogene kunne også vært hakket mer spenstig.

Men så kom torsk med poteter, smørsaus og kapers. Enkelt og suverent. Med så gode råvarer trenges ikke annet enn perfekt tilberedning, slik som her. I det hele tatt har kjøkkensjefen på Mangelsgården gått etter rene og rike smaker, med høy mumsefaktor. At betjeningen er vennlig og kompetent høyner opplevelsen ytterligere, og timingen i måltidet er presis og behagelig. Vi ba om viner på glass som skulle passe rettene, og etter litt famling fant vår servitør frem til et helt patent løp også her.

Lammeribbe med eplemos var siste varmrett, og riktig vellykket var også ribba, skjønt den ikke helt overstrålte torsken. Også her var det god balanse mellom elementene, og jordskokkene som kom som siderett, med en majonesdressing og vårløk, var fenomenale.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Til slutt: Forfrosne bondepiker. Navnet er muligens et nikk til de mange frysende stakkarer som i vinterbyen har funnet ly på «Prindsen». Det viste seg å være smakene av tilslørte bondepiker konsentrert i to iskuler. Det så kanskje ikke spektakulært ut, men du verden så deilig det smakte.

Oslo – og Fjerdingen – har fått et vellykket og trivelig spisested. Og samtidig har byen fått åpnet portene til et viktig, men til nå lukket og låst kapittel av sin historie.

Følg oss gjerne på Instagram: @Godtno

_______________________________________________________

Premisser for VGs restaurantanmeldelser

Poenggivningen reflekterer en helhetsopplevelse, der mat, service, og stemning bedømmes samlet. Uansett type spisested, blir alle bedømt etter graden av måloppnåelse i forhold til hva som er å forvente ifølge restaurantens sjanger og ambisjon.

Restaurantene blir besøkt én gang, men med fornyet besøk hvis første besøk skulle indikere at det blir gitt terningkast 1. Anmelderne ser bort fra hendelige arbeidsuhell, men forsøker å bedømme helhet og mønstre.

6 angir en usedvanlig vellykket opplevelse, langt over forventet

5 angir en meget god opplevelse, bedre enn forventet

4 angir en god opplevelse, omtrent som forventet

3 angir en skuffende opplevelse, noe dårligere enn forventet

2 angir en dårlig opplevelse med flere feil og mangler

1 angir en usedvanlig dårlig opplevelse med en rekke forhold under enhver kritikk

Merk at bildene tas på en annen dag enn anmelderen er der.

Lese mer? Du finner alle våre artikler her!