Restaurantanmeldelse av Bjerck: For folk flest

Selskapet og beliggenheten er fortsatt viktigere enn maten på Lido-hjørnet i Bergen.

Restauranten Bjerck på Lido-hjørnet har nemlig Bergens beste beliggenhet. Dette bergenske landemerket er oppkalt etter Café Lido som først åpnet som te-salong i andre etasje i Harbitzgården her allerede i 1965. Så lenge jeg kan huske har utsikten over fisketorgets yrende folkehav vært stedets største trekkplaster. Nå har tidligere landslagskokk og matkasse-kjendis Adam Bjerck satt sitt preg og navn på stedet.

Ved foten av trappen står rot og stabler av tomme bruskasser som er uheldig for førsteinntrykket. En bar møter oss brått og midt i mot når vi kommer opp trappen til det L-formede restaurantlokalet. Til høyre for baren ligger et for åpent kjøkken.

Mens vi venter på hovmesteren blir vi stående og se rett inn på en godt opplyst kaotisk hyllereol med grønne grønnsakskasser og kjøkkenets tørrvarer. Et åpent kjøkken krever spesielt god orden eller en bortgjemt krok hvor man kan sette ting unna. Her mangler de enten det ene eller det andre.

Lenger inn i rommet står fløyelstrukne stoler og sofaer tett rundt enkle, gråmalte bord over småstavet tregulv. De store vinduene rundt hjørnet er like fantastiske som jeg husker dem fra barndommen. Dette har alltid vært et herlig sted å iaktta bergensere og turister myldre nedenfor i så vel solskinn som regn.

Menyen er relativt omfattende med åtte ulike forretter som BBQ-kyllingklubber, gin-gravet reinsdyr, steambuns med svineribbe og en chèvre- og betesalat. Disse blir fulgt av fem såkalte folkefavoritter som burger, fiskesuppe og pasta carbonara. Alt før jeg har rukket å se på hovedrettene fremstår menyen dermed som en slags kulinarisk P4-spilleliste. Satt sammen fordi man antar det er disse folk vil se, ikke fordi de tilhører en slags felles underliggende, gjennomtenkt retning eller krever gjennomgående sammenfallende ferdigheter.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Meksikansk sashimi står, som navnet tilsier, med én fot i to leire uten at kjøkkenet ser ut til å beherske noen av dem spesielt godt. Rå biter av laks servert på en avokadopuré med knuste nachochips, tynne agurkstrimler, nakne sesamfrø og noen biter mango, smaker ingen verdens ting. Fisken er slurvete skåret og enkelte biter har fortsatt membran fra innsiden av skinnet. Pureen er tynn og uten særpreg, mens en jalapeñovinaigrette ser ut til å mangle på tallerkenen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Heldigvis er oksetartaren med estragonmajones, beter, syltet løk og knekkebrød bedre. Den er lekker med friske farger av grønt og rødt, men selve kjøttet er litt blast i fargen. Smaken er er god med en syrlig kontrast fra løken mot majonesens fylde som begge igjen komplementerer tartarens runde kjøttsmak. Kjøttets manglende farge skyldes nok at det er både kvernet og blandet tidligere på dagen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Den klassiske bergensretten prinsefisk med aner tilbake til 1856 er måltidets sterkeste rett: Forhåndsdampede torskestykker anrettet over poteter og pastinakk og dekket med en hvit saus på fiskekraft og sherry. Torsken er saftig og smaksrik mens sausen er markant syrlig. Reker fra lake er vendt inn mot slutten slik at de ikke blir seige og bidrar med en salt snert som står godt til resten. Fritert grønnkål og butterdeigschips er rettens knasende teksturer og skaper en harmonisk helhet. Så får det heller stå sin prøve at aspargesene har gått fra hvite til grønne på vei fra menyen til bordet.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Vår andre hovedrett, ytrefilet av okse, fremstår oppstykket og uten sammenheng. Kjøttet er godt krydret og fint stekt til et sted i nærheten av medium. Det oppleves riktignok seigt, noe som muligens skyldes råvarens sviktende kvalitet mer enn sviktende kjøkkenhåndverk. Fileten, en halv bakt løk og en grillet tomat stekt for lenge på for lav varme ligger alle spredt og hver for seg på fatet. Bearnaisesaus og en karakterløs maisstuing som ikke har fått tid nok til å utvikle ordentlig smaksdybde serveres i skåler. Det er alltid vanskelig å skape en enhetlig og harmonisk rett når rettens ulike komponenter serveres slik hver for seg.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Som ny restaurant i et historisk lokale med en kjendiskokk i spissen har Bjerck selvsagt fått stor mediedekning, og forventingene har vokst i takt med dette. Men vi skal huske at hverken Adam Bjerck eller hans partnere har lovet publikum kulinariske kunstverk i verdensklasse. Her kan du gå med en venninne som bare spiser burger og med en kompis som er vegetarianer denne uken og likevel få deg et veltilberedt fiskestykke. Bjerck er, som Lido tidligere, et spisested for folk flest. For selv om maten er bedre enn i gamle dager er selskapet og beliggenheten er fortsatt viktigere enn maten på Lido-hjørnet.

Lese mer? Her finner du alle våre artikler

---------------------------------------------------------------------------

Premisser for VGs restaurantanmeldelser

Poenggivningen reflekterer en helhetsopplevelse, der mat, service, og stemning bedømmes samlet. Uansett type spisested, blir alle bedømt etter graden av måloppnåelse i forhold til hva som er å forvente ifølge restaurantens sjanger og ambisjon.

Restaurantene blir besøkt én gang, men med fornyet besøk hvis første besøk skulle indikere at det blir gitt terningkast 1. Anmelderne ser bort fra hendelige arbeidsuhell, men forsøker å bedømme helhet og mønstre.

6 angir en usedvanlig vellykket opplevelse, langt over forventet

5 angir en meget god opplevelse, bedre enn forventet

4 angir en god opplevelse, omtrent som forventet

3 angir en skuffende opplevelse, noe dårligere enn forventet

2 angir en dårlig opplevelse med flere feil og mangler

1 angir en usedvanlig dårlig opplevelse med en rekke forhold under enhver kritikk

Merk at bildene tas på en annen dag enn anmelderen er der.