Homan Bistro: Stødig overraskelse

Det var slett ikke dumt å gå over dørstokken til nyåpnede Homan Bistro og Bar.

Holder det med ærlig håndverk og strålende beliggenhet, eller må du frem med nyhetsbrev, twitterkonto og Facebook-stunts for drive restaurant i 2014?

I dagens storm av sosiale medier og geriljamarkedsføring er det lett for at den som skriker høyest ofte blir hørt. Det er en felle som vi anmeldere også må vokte oss for. De som er mest aktiv på Twitter og har flest venner på Facebook blir sett og anmeldt kun timer etter åpning.

Derfor er det forfriskende å rusle oppover Bogstadveien og få øye på et tilsynelatende nyåpnet sted jeg ikke har hørt noen ting om. Homan Bistro og Bar. Skal jeg trosse Twitter-gudene og gå inn, mon tro?

Innenfor venter et lokale omtrent som bestilt. Et stort og til dels upersonlig interiør med fransk inspirasjon. Slik vi nordmenn venter det.

De store vinduene gjør lokalet litt kaldt og sterilt på en iskald vinterkveld. Enda verre må det være for de tre som sitter på uteserveringen i boblejakker og varmer seg over en skål dampede blåskjell.

For all del, det er forseggjort og sikkert kostbart. Men rommet føles mer som en investering enn som den lokale sjappa på hjørne der du spiser middag hver onsdag. Så er det da også litt glissent i lokalet.

Menyen, derimot, er bistro hele veien, nesten. La oss si halve veien. Side om side med erkefranske retter som salat med gratinert chevre, løksuppe og confitert andelår, står like sær-britiske retter som shepherd’s pie, fish n’ chips og bangers and mash. For ikke å glemme burgere og flatbread, som jeg antar er den kreative pizzavarianten fra California.

Jeg får følelsen av de her har ønsket drive såkalt gastro-pub, men grunnet høye investeringer i lokalet og åpenbar skyhøy husleie har de ikke våget å rendyrke konseptet.

Nettopp det er synd. For maten, og spesielt den britiske, er slett ikke dum. Vi prøver litt av hvert og alle retter har en god grunnleggende teknikk og ikke minst en gjennomgående forståelse for de ulike rettenes særegenheter.

En slik meny, bestående utelukkende av velprøvde klassikere, handler nemlig ikke om innovasjon og leken kreativitet, men om evnen til å forstå akkurat hva som gjør hver enkelt rett unik. For deretter aldri å ta en eneste snarvei. En dårlig løksuppe blir veldig fort avkledd.

Kjøkkenet er langt mer kapabelt enn både rommet og førsteinntrykket fordrer. Maten er velsmakende og har solid forankring i stødig, om enn grunnleggende, teknikk.

En shepherd’s pie med såkalte mushy-peas, en slags stuing av grønne erter og mynte, er god. Kanskje fremfor alt ertene, som har nok tyggemotstand og et friskt hint av mynte i bakgrunnen.

Bistro-burgeren er slettes ikke langt bak, med saftig kjøtt, smakfullt bacon og spenstig brød. Jeg er også imponert over den rike løkmarmeladen, som jeg mistenker er ferdigkjøpt, og sprek pommes strips. De hjemmelagde pølsene er også gode.

Selv om alt jeg spiser er godt og vellaget, er det ikke feilfritt. Selve potetmosen på shepherd’s pie’n er litt for enkel og uten karakter til å stå i mot lammekjøttet i gryten. Jeg savner også litt mer grønnsaker i gryten og en svak timiansmak i bakgrunnen.

Den samme potetmosen kommer sammen med to krydrede pølser, med litt for tykt skinn, og mangel på salt og pepper i mosen blir enda tydeligere her. Løkkompotten eller sausen som serveres med pølsene, kunne med fordel vært den samme som til burgeren.

Legg til et stort, men uerfarent servitørkorps og spiseopplevelsen når ikke helt opp. Likevel fortjener Homan hederlig omtale.

Her kan du spise deg mett og drikke en av 100 ulike ølsorter for under 300 kroner. Middag for to med en flaske rødvin til under 800 kroner er slett ikke uoverkommelig.

I denne prisklassen blir resultatet ofte industri- og samlebåndspreget, eller super-hipt med egenimport av chili. På Homan er det hverken øko-misjonærer eller deltids ansatte Bjørknes-studenter som står bak grytene.

En nyåpning hvor maten lages av noe så enkelt som kokker, er sjeldent. Kanskje på tide å skrike litt på Twitter?