Restaurantanmeldelse av Verdens Ende Spiseriet: Ventetid ved Verdens Ende

Skal man først vente lenge på maten finnes det knapt et bedre sted å gjøre det enn på Verdens Ende.

Lengst ute i havgapet syd for Tjøme ligger Spiseriet Verdens Ende i flotte, nye lokaler. Høyt på en knaus omkranset av vakker norsk skjærgårdsnatur og med uslåelig utsikt over nakne og forblåste svaberg ligger alt til rette for de aller beste opplevelser. Likevel klarer de å gå i veien for seg selv.

Har du riktig god hukommelse vil du kanskje minnes at kollega Fosnes Hansen i sin tid var svært misfornøyd etter et besøk på en restaurant med samme navn på denne adressen for noen år tilbake. Dette er noe ganske annet. Det gamle bygget er revet og nye drivere er på plass.

Det runde bygget er moderne grått på utsiden og glir fint inn i omgivelsene. Inne er det småstavet tregulv, hvitlaserte vegger, friske rosa blomster på bordene og duse grønne gardiner som rammer inn de majestetiske panoramavinduene. Gjennom disse trekkes havet og været inn i lokalet. Vil du i tillegg ha saltvann i luggen er det romslig på uteserveringen i to nivåer slik at ingen sitter i veien for andres utsyn.

Menyen består av et par forretter, noen småretter som rekesmørbrød og fiskesuppe, en håndfull hovedretter, en dagens to-retter samt noen velprøvde desserter som sjokoladefondant og crème brûlée. Det er altså nok å velge mellom uten at det blir overveldende. Vi bestemmer oss kjapt uten at noen ser ut til å bry seg om det. På en solskinnsdag som denne kan jeg riktignok sitte i timevis og nyte utsikten, men 35 minutter fra vi har bestemt oss til noen kommer og tar imot bestillingen er for lenge.

Når maten omsider kommer er den slettes ikke så verst. Den varierer rundt bordet og gjennom måltidet fra helt akseptabel til velsmakende. Maten ved Verdens Ende er ikke like strålende som omgivelsene, men den er bedre enn hos mange andre.

Honningglasert svineribbe med sommerkål, glasert gulrot og potetmos er besøkets kulinariske høydepunkt. Glaseringen er asiatisk inspirert og har en behagelig sødme som harmonerer fint med kjøttet, etterfulgt av et varmt sting av krydder. Sommerkålen med sin nøytrale karakter passer spesielt godt til det krydrete. Den grove potetmosen med litt tyggemotstand er også vellykket i dette selskapet.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Overstekte kamskjell med både brent bacon og aspargestopper er ikke på langt nær like godt. Det jeg antar er en selleripuré er anonym og har en uferdig, kornete konsistens. Jeg kan kun anta det er selleripuré fordi den ikke er nevnt i menyen, og når jeg spør en av stedets mange servitører hva vi har fått servert, forteller han meg med den største selvfølgelighet at det er kamskjellene vi bestilte. Så er i alle fall dét avklart.

Dette henger sammen med den uutholdelig lange ventetiden både før og under måltidet. Det er godt besøkt på en nydelig helgedag med solen høyt på himmelen. Men spisestedet er ikke fullsatt eller på noen annen måte uhåndterlig. Like fullt «svømmer» personalet for å holde seg flytende.

Det finnes to typer slike «svømmestevner»: Den hvor personalet løper som pisket fordi to av de faste ansatte er syke og årets første solskinnsdag kom litt brått på, men de jobber seg gjennom det, én oppgave av gangen. Og en ganske annen variant hvor personalet aldri kommer ovenpå fordi de beveger seg sent og ustrukturert, prioriterer galt og generelt mangler overblikk. Mens den første er til å leve med, er den andre til å få eksem av.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Omgivelsene her ute er magiske, fullt på høyde med noe annet spisested jeg kan komme på i farten. Det i seg selv er verdt turen, enten du skal spise eller ikke. Maten er også bedre enn det en ofte får på et slikt sesongsted. Men selv om vertinnen smiler og er hyggelig må jeg trekke kraftig for servicen. Gjestene venter for lenge og for ofte, og når maten vel kommer mangler gjerne bestikket. Sett av dagen og dra til Verdens Ende, bare sørg for at du ikke har noe du skal rekke.

Du finner alle våre restaurantanmeldelser her!

-----------