Restaurantanmeldelse av Nøkken: Hyggelig løkkenøkk

Det er trivsel og særpreg nok for mange gjenbesøk hos Nøkken på Grünerløkka. Den solide hverdagsmaten er god, men med enkelte småproblemer underveis.

Hvis dette var et eventyr, kunne det begynt slik: Det var en gang en nøkk som hadde krøpet opp av Akerselvas vann fra sitt bosted rett under Eventyrbrua, og skapt seg et nytt hjem et stykke fra bredden. Der fortsatte den sin virksomhet med å lokke forbipasserende inn til seg og beholde dem der utover kvelden.

Det må være konseptet i et nøtteskall – for ikke å si nøkkeskall – og det fungerer bra.

Lokalet er artig, og har flust med særpreg. Her har man ikke vært redd for å ta assosiasjonene rundt nøkk, tusser og troll helt ut, og det er en lettelse i konforme hipster-tider. Her er det kunstige nøkkeroser i taket og på veggene, nasjonalromantiske malerier, ekspressiv veggdekor samt fine interiørdetaljer, som de antikke lampekulene i taket, à la enkle måneskinnslamper. De siste bidrar også til å skape de lett trolske assosiasjonene og stemning av sommerkvelder fra lenge siden.

Svært trivelig, altså, og det virket det som om de øvrige gjestene syntes, også. Servitøren var oppmerksomheten selv, i alle retninger, og med akkurat det riktig antall sekunder ekstra ved bordene fikk han ung og gammel til å slappe av og kose seg.

Nøkken er en krysning mellom pub/bar og bistro, og ser ut til å ha funnet vesentlige deler av formelen for det gode nabolagsstedet.

Ut over et utvalg enkeltretter byr spisekartet på uvanlig snacks til drikke, ting et troll kunne tenkes å spise, som torsketunger med remulade og kyllinghjerter med estragondip. I tillegg kan man velge de faste menyene «Liten Nøkk» og «Full Nøkk» med henholdsvis tre og fem retter. Vi stod over snacksen og gikk rett på den fulle smaksmenyen.

Spenstige, grillede, grønne asparges med nydelig ferskost og løk laget en fin innledning. Syrlighet og fett i osten balanserte bra mot aspargesen. Et stort pluss i boka for at den trolske inngangsdrinken, en del av den hyggelig prisede «vin- og ølpakken», viste seg å harmonere så bra med asparges-smaken.

Kuvertbrød, derimot, kom ikke på bordet, og det vil nok mange savne.

En anretning med røkt kolje, blåskjell og aspargesbønner i en oppskummet skjellkraft viste seg også å være utmerket. Kombinasjonen av skjell og kolje var ubesværet og enkel, og sausen var fet nok til å nøytralisere saltet i koljen akkurat passe. Men: Både skjell og kolje var for kalde. Dermed fikk ikke smakene nok drahjelp til å møtes og utvikle seg som de burde.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Deretter kom det stekt lysing til meg, og en vegetarburger på andre siden av bordet – den ikke-kjøttspisende skulle få lysingen til hovedrett. Og lysingen var god, den, skinnet var sprøtt og fint, den lyse sausen var vel balansert. En skive smørdampet, tander sommerkål var pent behandlet av kjøkkenet, og klatten med sikrogn var bare moro. Helhetlig ble dette allikevel litt for likt foregående rett, med lys saus med mye, hakket gressløk.

Vegetarburgeren hadde fin, godt utviklet rugsmak og bra konsistens, og var dessuten pent anrettet. Det gjaldt for øvrig for alle rettene, som ble servert på delikat og originalt dekketøy.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Våre veier gjennom måltidet hadde altså skilt lag ved vegetarburgeren. På den andre siden av bordet kom nå lysingen, mens jeg fikk grillet oksekjøtt med bakt hvitløk, tomatconcassé med pinjer og en urtesaus. Her var det mye og rik smak på alt, kjøttet var perfekt stekt, og alt hadde vært fryd og gammen hvis bare alt hadde vært varmt nok og hvis de frityrstekte potetene ikke hadde vært så sørgelig overstekte, inntil det svartbrente. Dessverre var også lysingen på andre siden blitt kald. Synd, for her snuste vi på trolske toppkarakterer, ikke minst på grunn av det sympatiske prisnivået på mat og drikke.

Artikkelen fortsetter under bildet.

En fin, men enkel sitronterte med myk marengs og en sorbé med fint pulver av grønn te og en crumble, dannet avslutning. Ikke veldig inspirert, kanskje, men frisk og fin. En «Kittelsens finish» i glassene, med trolsk skogsmak, satte et fint punktum for en kveld som hele tiden hadde utmerket seg på trivselssiden, og der sjarme og entusiasme stort sett veiet opp for små feilskjær på kjøkkenet.