Restaurantanmeldelse av Nemesis:  Kult, men ujevnt

 Nye Nemesis svarer tidvis til forventningene, men leverer for ujevnt til å utmerke seg.

Tukthuskvartalet ved Youngstorget har fått et voldsomt løft etter at det i mange år rommet noen av Oslos aller mest forsofne og falleferdige bygninger. Gårdeier har gjenoppbygget de historiske bygningene nærmest fra grunnen. Samtidig som et helt nytt kontorbygg har fått plass i bakgården, har de glimrende lokalene på gateplan fått en rekke nye ambisiøse serveringsteder.

Nemesis med store fasadevinduer mot Youngs gate er husets gourmetsatsning og jeg har forventninger om gode smaker i kul innpakning.

En stor kobberdekket bar vender midt mot inngangen og bak den bretter et stort åpent kjøkken seg ut. Den gamle stavparketten i fiskebein knirker mens servitørene beveger seg mellom de tre spisesalene med små, mørke trebord. Veggene i pusset betong har et svakt grønnskjær, skjønt helt sikker på fargen er jeg ikke. Til det er det for mørkt. De få nakne lyspærene i taket kjemper en tapende kamp mot vintermørket utenfor. Resultatet er et lokale som er dunkelt og intimt, mens som tidvis begrenser matens visuelle potensial.

Menyen består av en opplisting av småretter og noen få hovedretter alle med uten beskrivende tekst, men mer som en liste over enkelte av rettenes råvarer. Da er det godt at vår blide servitør er raskt på plass for å anbefale at vi velger to til tre småretter hver, etterfulgt av en hovedrett. Jeg har samtidig følelsen av at man er like velkommen til å bare bestille en enkelt hovedrett. Servitørens behov for å forklare skal vise seg å bli et tilbakevendende tema gjennom kvelden.

Hver av våre syv retter blir akkompagnert av hennes inngående beskrivelse av hver minste råvares opphav og tilberedning med en solid porsjon fagtermer som forvirrer mer enn de forklarer. Mengden informasjon blir ganske enkelt overveldende og jeg sitter ofte igjen med en opplevelse av å forstå mindre om retten enn før hun begynte.

Det harmonerer dårlig med stedets øvrige avslappede og tilgjengelige stemning. Men samtidig det er lett å forstå hennes engasjement. Flere av rettene er nemlig veldig gode.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

For meg er kveldens høydepunkt en søt og elegant liten skive gravet gåselever toppet med puffet byggkorn. Selve gåseleveren er myk og mousselignende i teksturen, men smaken avslører fort at den ikke er tilsatt krem. Til det er smaken for ren og konsentrert. Den fete smaken av leveren har kun krydrete toner av sort pepper og ingenting annet som forstyrrer. Noen vil sikkert syntes at de harde byggkornene setter seg i tennene, men for meg gir de den silkemyke gåseleveren en velkommen kontrast.

En oksetartar er også lekker med fint skåret oksefilet i mektig rødfarge dandert i en halvsirkel rundt et senter av en frisk grønn emulsjon smaksatt med løpstikke. Det er fortsatt tyggemotstand i det smaksrike kjøttet som er bundet sammen med eggeplomme, og den undervurderte løpstikkens karakter får virkelig komme til sin rett i sausen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Kjøttet er riktig varmebehandlet i begge hovedrettene vi smaker – henholdsvis lammefilet og bryst og lår av perlehøne. Men de oppleves ikke gjennomtenkt som smårettene. Presentasjonene er enkle med kun et stykke kjøtt og litt saus på tallerken. Med få og blasse farger fremstår helheten lite for seg gjort. Smakene er også vel monotone og holder seg mest i midten uten noen markante ytterpunkt eller fremtredende karakter.

Riktig skuffende er det bare artiskokk med urtekrem og brent sitron som er. To fjerdedels artiskokk er trukket i en sitruspreget kraft og serveres nærmest utrimmet med alle sine ytre og harde kronblader. Visuelt er retten grå og trist på en mørk tallerken. Artiskokkens sarte smaksprofil blir borte i en besk smak av brent sitron og urtekremen bidrar heller ikke all verden.

Nemesis innfrir forventningene med vellaget mat i kule lokaler. Det er i det hele tatt masse som stemmer og neste karakter på terningen er ikke langt unna. Likevel er ambisjonsnivået og konkurransen i både segmentet og nabolaget for sterk til at jeg kan føler jeg kan overse to hovedretter som ikke klarer å markere seg og en skuffende artiskokkrett. Det er fint sted til unge, men erfarne, spisegjester som gjerne spiser en del ute og er på jakt etter et godt alternativ. Et kult og velsmakende sted å starte eller runde av kvelden i godt selskap, hverken mer eller mindre.